Mitt eget heroin

sprøyteI møte med klienter, venner og meg selv i den siste tiden kan det se ut som det er et sammenfallende tema hos flere. Hva er MIN lidenskap? Hva er min egentlige drivkraft og motivasjon?

Hva vil jeg egentlig?

Vi strever og strever, bygger, skaper, presterer, leverer, er flinke hele tiden…………til hvilken pris?
Rundt meg er det sykemeldinger, fortvilte sjeler, nedbrutt psyke og kropp og det har ikke kommet over natten.
Vi tviholder på gamle mønstre, behovet for anerkjennelse, flink pike og gutt, vi holder koken og holder fast med begge hender – i ren skjær fortvilelse av at om jeg slipper vil alt gå galt. Da vil jeg eller de rundt meg ramle sammen. Vi lever i opplevelsen av å skulle MÅTTE mye, men hva VIL jeg egentlig?

I går spurte en venn meg; ” hva med energiene for tiden? Hva skaper energilekkasje? Jeg er så sliten, jeg vil bare sove, og jeg har egentlig ikke lyst til noen ting….det er uvanlig og det skremmer meg. Er jeg egentlig bare lat?”

Jeg tror flere enn min venn kan kjenne seg igjen i dette spørsmålet. For vi er alle påvirket av mange av de samme drivkreftene, kulturen, endringene.
Gjennom samtalen delte vi utfordringen med å skape sitt eget liv og derigjennom også skape sin egen virksomhet og jobb. Det krever mye, både tid og innsats og også en god del selvinnsikt og selvransakelse. For hvorfor skal jeg gjøre dette? Hva er min største motivasjon og glede i det jeg gjør? Det holder ikke å si ”jeg vil glede andre, eller jeg vil dele med andre, eller jeg vil være til for andre” – for da tappes vi.

Det finnes både i filosofien og psykologien teorier og utsagn som sier; ”vi gjør aldri noe for noen andre, om ikke det innerst inne gagner oss selv”. Det betyr at om jeg dypest sett ikke er motivert selv av det jeg gir, så går jeg tom. Så spørsmålet tilbake til min venn var: hva er din sterkeste motivasjon i det du gjør nå? hvorfor gjør du det du gjør? Med få ord….
Svarene ble mange og utydelige, og han kom til at det måtte han studere nærmere.

For å komme nærmere inn i den kjernen og det svaret kan vi alle stille oss spørsmålene;

hva lengter JEG etter? Hva er mitt største behov? Hva gledes jeg over?”

Behov og mønster
I begynnelsen kan svarene dekke overflaten av den tilstand vi er i til enhver tid. Om vi er stresset, slitne, så vil som regel alltid svaret blir; Ro, skjønnhet, hvile………Da må dette behovet først dekkes, før vi kan gå dypere. Men er det egentlig den grunnleggende motivasjonen i mitt liv? Eller er det et tegn på at noe må endres for å tilføre noe annet, noe nytt, noe dypere?

Jo flinkere vi er på en ting, jo dårligere er vi som regel på det motsatte. For en som er god på å holde oversikten eller ta kontroll – vil motsatsen være å slippe tak…….det er ikke like enkelt. …. Her har jeg årevis med egen erfaring. For å kunne skape dette skiftet trenger vi være bevisst behovet, motivasjonen for å holde fast. Ellers strever vi bare med nok en ting vi føler oss utilstrekkelig på. Vi må først identifisere behovet som igjen skaper mønsteret og identitetene.

For hvem blir jeg om jeg slipper tak?

Identifikasjon og des-idenfikasjon
Dette er det Psykosyntesen kaller delpersonligheter. Vi har så sterke identifikasjoner til enhver tid om hvem vi er og hva vi er, at vi går oss litt blinde i de. Så når vi skal des-identifisere (trekke oss ut) fra en rolle vi spiller, et karaktertrekk som er vanlig hos oss – så blir vi engstelig, urolige og redde. Kanskje ender vi med å ta enda mer kontroll…..

I møte med en klient i dag benyttet jeg følgende metafor: se for deg at du har en heroin sprøyte. Du er avhengig av denne injeksjonen for å føle deg bra. Heroinen din er: Anerkjennelse, dyktighet, ”problemløseren”. Hva skjer når du ikke injiserer deg lenger med dette?
Da kommer abstinensen. Abstinensen vekker uro, febrilskhet, desperasjon, sorg, fortvilelse m.m……..
Kan du kjenne seg igjen i dette bildet?

I så fall kan det være lurt å stille spørsmålet: Hva er MIN rus?

Høyere bevissthet
For å søke høyere bevissthet, opplever jeg at det også i stor grad handler om å bli oppmerksom på våre egne behov, identifikasjoner, mønster, avhengigheter (heroinen) i vårt liv. Hva identifiserer jeg meg med?
For å kunne skape høyere bevissthet, større frihet, mer glede, handler det om at jeg må des-identifisere meg med mange roller, aspekter og talenter jeg kan ha – for å kunne slippe det nye til.

Jeg må skape en uavhengighet til min egen rus………

Så hva er din rus? Hva er din avhengighet? Som igjen kan skape ditt mønster?
Er det: Anerkjennelse, forståelse, bli sett, hørt, respektert, lede, bli ledet, skape, være, gjøre? Eller noe helt annet?

Min opplevelse er at når vi kan identifisere dette – kan vi også velge å bli fri fra det. Men stikkordet er:

Hva er min rus?

Advertisements

To do or not to do…that is the question

slipp takVilje og valg

I psykosyntesen har vi fokus på Viljen som en selvstendig, uvurderlig kraft i et hvert menneske. Gjennom å ha en vilje har vi derfor også evnen til å ta valg. Teorien sier den er både personlig, transpersonlig og universell. Det er ikke alltid så lett å skille på hva som er hva – men det første vi faktisk MÅ gjøre (om vi VIL skape endring) er å bli klar over at vi har en egen, personlig vilje og her kan vi ta valg. Vi tvinges til å velge hele tiden, eller vi lar være å velge (bevisst og ubevisst), men det er også et valg. Men det er så mye lettere når vi selv setter oss i førersetet og er den som velger først. Da blir energien, motivasjonen og drivkraften en helt annen.

Så hva trenger jeg for å velge her jeg står nå? I min slitenhet, kanskje nok en utbrenthet? Jo igjen er valget;

  • Skal jeg prestere mer nå?
  • Skal jeg vise hvor dyktig, flink jeg er nå?
  • Skal jeg fikse mer for andre nå?
  • Skal jeg holde på kontrollen og oversikten?

eller skal jeg slippe taket og se hva som skjer?

Det betyr at min identitet skifter…..fra ”den flinke” men til hva?

To be or not to be ….

Jeg og Vi – Gjøren og Væren

I Psykosyntese sier vi at vi vokser gjennom 4 akser:

  •  Jeg vs Vi
  • Gjøren vs Væren

Det betyr at alle fire akser eller områder eller like viktige og like verdifulle i vår personlige og spirituelle utvikling og søken etter vårt egentlig Jeg og kanskje høyere Selv.
Vi vil hele tiden søke å finne balansepunktet mellom dem. Hvem er jeg alene og hvem er jeg som en del av et fellesskap. Hva er det jeg gjør? Hvorfor gjør jeg det og hvordan gjenspeiles det i mine handlinger? Når vi blir klar over samspillet i alle disse aspektene vil vi se at hvem jeg ER, er det som skaper mine handlinger og min samhandling med andre.

La oss skape en definisjon av de fire aksene;

  • Jeg aksen; Hvem er jeg og hva er mine behov. Hvilke talenter har jeg og hvordan kommer min frie vilje til uttrykk i det livet jeg lever?
  • Vi aksen; Hvem er jeg i relasjon til andre mennesker? Har jeg definert en rolle for meg selv i samhandlingen med andre og begrenser eller utvikler den meg? Hvem er jeg i den større sammenheng? Hva er mitt bidrag?
  • Gjøren aksen; handler i stor grad om hvordan skaper jeg mitt liv? hvilke handlinger utfører jeg som både tjener og begrenser meg? Hvilken handlto being trenger å gjøre for å få det jeg vil? Får jeg energi når jeg gjør, eller tappes jeg og blir sliten?
  • Være aksen; Hvem blir jeg om jeg ikke gjør noe som helst, finnes det en essens i meg som trenger gjennom? Hvem blir jeg når jeg går bortenfor mine vanlige identifikasjoner? Hva er jeg egentlig?

I forhold til gjøren og væren aksen opplever jeg at vi alle til tider blir så fanget i vår gjøren at vi mister både oversikt og innsikt, noe jeg selv er et godt bevis på. Ofte kan all min gjøren både beskytte meg og hindre meg i å se hva jeg virkelig trenger og hvem jeg egentlig er. Mens en nær venn jeg har, gjør det motsatte. Hun ER før hun gjør, noe som ofte kan provosere meg når jeg setter meg fast i all min gjøren og alle mine oppgaver og handlinger og ikke gir tid til å kjenne etter eller være i stillhet.  Selvfølgelig kan det skape konflikter i vår samhandling, men om vi våger å snakke sant om hva som driver oss, vil vi lære mye om både jeg aksen og vi aksen også, det er tross alt i samspill med hverandre, vi kan speile oss og avsløre hvorfor vektskålen ikke kommer helt i balanse.

Det krever både mot og innsikt og kunne ta valgene bevisst om hvor i aksen vi er og vil være til enhver tid. Det kan være like vanskelig å stå i sin Væren over tid, som det er å være i sin Gjøren.

Jeg kan ofte lengte etter å kjenne at JEG er tilstede i VI og jeg lengter etter at VÆREN skal være essensen i min GJØREN. Det er ikke så enkelt det der, men når lengselen er der, vet jeg at jeg finner frem til de omgivelsene som rommer meg mens jeg øver.

Jeg kan VELGE og sånn er det!

Medlidenhet

Medlidenhet er noe mange er oppdratt til å skulle føle for våre medmennesker. Men jeg ønsker at vi ser litt på forskjellen på Medlidenhet og Empati. Vi behøver ikke være ufølsomme om vi ikke viser medlidenhet.

I medlidenhet ser vi på noen som ”stakkars” – vi synes synd på de. Det vi også gjør når vi sender disse følelsene i dennes retning er, at uten å ville det, er vi med på å holde energien deres nede. Vi bekrefter at de er et offer for omstendighetene, et offer i sitt eget liv. Hvordan føles det?

Når jeg opplever at noen har medlidenhet med meg – så krymper jeg meg. Jeg liker ikke at noen synes synd på meg. Jeg blir tappet for energi, jeg går enda lengre ned i min elendighet for så å bli irritert og aggressiv – akkurat slik jeg opplevde tiggerne i Brasil, Norge, Europa, USA, Afrika, Asia og India. Den følelsen som vekkes er et hån mot individet, et hån mot den kraften som ennå ikke er tatt i bruk – et hån mot det livet en selv lever. Ergo et hån mot meg.

Empati derimot er noe annet. Da gir vi ikke almisser eller synes synd på de som lider – men vi viser respekt. Respekt for deres situasjon, og anerkjennelse for at ”jeg vet du kan”.6762_10151510307978221_344593624_n

Jeg liker ikke medlidenhet, for det holder meg nede – men jeg tar gjerne i mot forståelse og empati, for det gir meg kraft og støtte til å ta grep. Hvor andre også anerkjenner at de vet jeg kan. Hvis jeg vil!
Hvordan vi møter mennesker, enten i medlidenhet eller med empati tror jeg har noe med oppdragelse, historie og hva slags livssyn vi har. Mitt livssyn er at vi er her på jorden for å erfare og lære, og i den sammenheng gir alt en læring. Uansett hvor vond den måtte være. Hvem er jeg til å skulle bedømme andres erfaringer og si at de er bortkastet, vonde eller ubrukelige? Det er deres liv – de må selv vurdere hvordan de ønsker å utnytte og forstå smerten og erfaringene de selv får, akkurat som jeg har mulighet til i mitt liv. Om jeg vil.

Jeg ønsker ikke at andre skal tråkke på mine vonde erfaringer med å si ”stakkars deg” – fordi det er ikke stakkars meg. Jeg har valgt det slik. Dog ofte på et ubevisst plan, men det gir meg en dytt, en anledning til å føle en ny følelse, et støkk, et møte med meg selv som gjør at jeg ristes ut av noe gammelt og over i noe nytt. “Det er ikke hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det” som gjelder for meg.
Når vi ser et liv uten sjel, kun fra et syn om at vi er forgangbare som kropp og når tidens tann renner ut og livet tar slutt, så er alt slutt – ja da blir livet meningsløst for meg. Når jeg ser det i et engangs perspektiv blir livet veldig urettferdig og alt som er vondt fullstendig ubrukelig. Hva skal det være godt for? Hvorfor et liv i sorg, sykdom og lidelse om vi bare lever en gang? Det gir ingen mening for meg….

Fordi jeg har behov for mening i livet mitt og at den urett og smerte jeg møter skal gi mening, så søker jeg derfor nye syn på livet, et større perspektiv. Når jeg ser på lidelser fra et spirituelt ståsted – da er alt rettferdig og gir mening. For det er sjelens måte å erfare på og skape visdom. Visdom og uttrykk den søker bringe med seg til neste sted i eksistensen.

Fra et høyere perspektiv gir mye mening over tid, for det er kun i etterkant av smerten, katastrofen og krisene vi kan se hva som er lært og skapt, og hvordan vi evt. kan bruke det til noe godt – om vi vil.
Derfor hevder jeg at medlidenhet er med på å holde individet nede og fortsatt i den tilstand av hjelpesløshet som det ser ut til. MEN, vi er sjelden hjelpesløse, men vi må være med å hjelpe oss selv.

Det som trigget meg til å skrive om dette, var en kommentar på en artikkel om en tigger. Et ønske om å være snill. Så hvilken hjelp kan være god for en som tigger? For meg er det å møte dette mennesket med respekt. Denne situasjonen er ”valgt” på et ubevisst eller høyere plan. Se de inn i øynene og anerkjenne UTEN medlidenhet at dette er DIN erfaring. Jeg respekterer den – jeg ser deg – jeg ærer deg. Som likeverdige.
Jeg vet at dette er kraftig kost for mange å lese. Jeg sier ikke at dette er den ene og hele sannhet – men slik er min erfaring og min opplevelse. Jeg styrkes dog i troen når jeg leser og hører historier fra de som har tigget og vært i kriser og de sier: ”du så meg som et menneske – ikke som en tigger.”

For meg er det her nøkkelen ligger, se hverandre for alt vi er ikke bare den rollen vi spiller her og nå. Men det er en krevende kunst, fordi det fordrer at vi må se på de rollene vi selv spiller og den vi selv er og ønsker å være. Hvem blir jeg når jeg ikke gir penger til tiggere? Er jeg da slem? Ufølsom? Kynisk? Vi må alle ta et oppgjør med hvilke følelser vi gir utifra. Føler jeg meg som et godt menneske når jeg gir til de fattige? Går hjelpen dit den trengs eller går den til noe annet – et nett av kriminalitet? Hvem blir jeg da? En ”støttespiller” til de kriminelle som tjener på andres tragedie? Eller at jeg respekteres deres erfaring og valg i dette livet?

Vi har alltid valg. Noen ganger er valgene mellom pest og kolera – men det er valg og det gir en livserfaring som igjen gir sjelen et uttrykk. For meg er det derfor viktig i møte med alle mennesker og anerkjenne det liv de lever uansett om jeg liker det eller ikke…… det er deres erfaring.

Jeg hilser deg. Jeg ser deg. Jeg respekterer deg. Jeg vet det finnes kraft i deg til å møte det du gjør å komme deg gjennom det du trenger. Jeg vil støtte deg i troen på at du kan. For vi er likeverdige.