To do or not to do…that is the question

slipp takVilje og valg

I psykosyntesen har vi fokus på Viljen som en selvstendig, uvurderlig kraft i et hvert menneske. Gjennom å ha en vilje har vi derfor også evnen til å ta valg. Teorien sier den er både personlig, transpersonlig og universell. Det er ikke alltid så lett å skille på hva som er hva – men det første vi faktisk MÅ gjøre (om vi VIL skape endring) er å bli klar over at vi har en egen, personlig vilje og her kan vi ta valg. Vi tvinges til å velge hele tiden, eller vi lar være å velge (bevisst og ubevisst), men det er også et valg. Men det er så mye lettere når vi selv setter oss i førersetet og er den som velger først. Da blir energien, motivasjonen og drivkraften en helt annen.

Så hva trenger jeg for å velge her jeg står nå? I min slitenhet, kanskje nok en utbrenthet? Jo igjen er valget;

  • Skal jeg prestere mer nå?
  • Skal jeg vise hvor dyktig, flink jeg er nå?
  • Skal jeg fikse mer for andre nå?
  • Skal jeg holde på kontrollen og oversikten?

eller skal jeg slippe taket og se hva som skjer?

Det betyr at min identitet skifter…..fra ”den flinke” men til hva?

Advertisements

Medlidenhet

Medlidenhet er noe mange er oppdratt til å skulle føle for våre medmennesker. Men jeg ønsker at vi ser litt på forskjellen på Medlidenhet og Empati. Vi behøver ikke være ufølsomme om vi ikke viser medlidenhet.

I medlidenhet ser vi på noen som ”stakkars” – vi synes synd på de. Det vi også gjør når vi sender disse følelsene i dennes retning er, at uten å ville det, er vi med på å holde energien deres nede. Vi bekrefter at de er et offer for omstendighetene, et offer i sitt eget liv. Hvordan føles det?

Når jeg opplever at noen har medlidenhet med meg – så krymper jeg meg. Jeg liker ikke at noen synes synd på meg. Jeg blir tappet for energi, jeg går enda lengre ned i min elendighet for så å bli irritert og aggressiv – akkurat slik jeg opplevde tiggerne i Brasil, Norge, Europa, USA, Afrika, Asia og India. Den følelsen som vekkes er et hån mot individet, et hån mot den kraften som ennå ikke er tatt i bruk – et hån mot det livet en selv lever. Ergo et hån mot meg.

Empati derimot er noe annet. Da gir vi ikke almisser eller synes synd på de som lider – men vi viser respekt. Respekt for deres situasjon, og anerkjennelse for at ”jeg vet du kan”.6762_10151510307978221_344593624_n

Jeg liker ikke medlidenhet, for det holder meg nede – men jeg tar gjerne i mot forståelse og empati, for det gir meg kraft og støtte til å ta grep. Hvor andre også anerkjenner at de vet jeg kan. Hvis jeg vil!
Hvordan vi møter mennesker, enten i medlidenhet eller med empati tror jeg har noe med oppdragelse, historie og hva slags livssyn vi har. Mitt livssyn er at vi er her på jorden for å erfare og lære, og i den sammenheng gir alt en læring. Uansett hvor vond den måtte være. Hvem er jeg til å skulle bedømme andres erfaringer og si at de er bortkastet, vonde eller ubrukelige? Det er deres liv – de må selv vurdere hvordan de ønsker å utnytte og forstå smerten og erfaringene de selv får, akkurat som jeg har mulighet til i mitt liv. Om jeg vil.

Jeg ønsker ikke at andre skal tråkke på mine vonde erfaringer med å si ”stakkars deg” – fordi det er ikke stakkars meg. Jeg har valgt det slik. Dog ofte på et ubevisst plan, men det gir meg en dytt, en anledning til å føle en ny følelse, et støkk, et møte med meg selv som gjør at jeg ristes ut av noe gammelt og over i noe nytt. “Det er ikke hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det” som gjelder for meg.
Når vi ser et liv uten sjel, kun fra et syn om at vi er forgangbare som kropp og når tidens tann renner ut og livet tar slutt, så er alt slutt – ja da blir livet meningsløst for meg. Når jeg ser det i et engangs perspektiv blir livet veldig urettferdig og alt som er vondt fullstendig ubrukelig. Hva skal det være godt for? Hvorfor et liv i sorg, sykdom og lidelse om vi bare lever en gang? Det gir ingen mening for meg….

Fordi jeg har behov for mening i livet mitt og at den urett og smerte jeg møter skal gi mening, så søker jeg derfor nye syn på livet, et større perspektiv. Når jeg ser på lidelser fra et spirituelt ståsted – da er alt rettferdig og gir mening. For det er sjelens måte å erfare på og skape visdom. Visdom og uttrykk den søker bringe med seg til neste sted i eksistensen.

Fra et høyere perspektiv gir mye mening over tid, for det er kun i etterkant av smerten, katastrofen og krisene vi kan se hva som er lært og skapt, og hvordan vi evt. kan bruke det til noe godt – om vi vil.
Derfor hevder jeg at medlidenhet er med på å holde individet nede og fortsatt i den tilstand av hjelpesløshet som det ser ut til. MEN, vi er sjelden hjelpesløse, men vi må være med å hjelpe oss selv.

Det som trigget meg til å skrive om dette, var en kommentar på en artikkel om en tigger. Et ønske om å være snill. Så hvilken hjelp kan være god for en som tigger? For meg er det å møte dette mennesket med respekt. Denne situasjonen er ”valgt” på et ubevisst eller høyere plan. Se de inn i øynene og anerkjenne UTEN medlidenhet at dette er DIN erfaring. Jeg respekterer den – jeg ser deg – jeg ærer deg. Som likeverdige.
Jeg vet at dette er kraftig kost for mange å lese. Jeg sier ikke at dette er den ene og hele sannhet – men slik er min erfaring og min opplevelse. Jeg styrkes dog i troen når jeg leser og hører historier fra de som har tigget og vært i kriser og de sier: ”du så meg som et menneske – ikke som en tigger.”

For meg er det her nøkkelen ligger, se hverandre for alt vi er ikke bare den rollen vi spiller her og nå. Men det er en krevende kunst, fordi det fordrer at vi må se på de rollene vi selv spiller og den vi selv er og ønsker å være. Hvem blir jeg når jeg ikke gir penger til tiggere? Er jeg da slem? Ufølsom? Kynisk? Vi må alle ta et oppgjør med hvilke følelser vi gir utifra. Føler jeg meg som et godt menneske når jeg gir til de fattige? Går hjelpen dit den trengs eller går den til noe annet – et nett av kriminalitet? Hvem blir jeg da? En ”støttespiller” til de kriminelle som tjener på andres tragedie? Eller at jeg respekteres deres erfaring og valg i dette livet?

Vi har alltid valg. Noen ganger er valgene mellom pest og kolera – men det er valg og det gir en livserfaring som igjen gir sjelen et uttrykk. For meg er det derfor viktig i møte med alle mennesker og anerkjenne det liv de lever uansett om jeg liker det eller ikke…… det er deres erfaring.

Jeg hilser deg. Jeg ser deg. Jeg respekterer deg. Jeg vet det finnes kraft i deg til å møte det du gjør å komme deg gjennom det du trenger. Jeg vil støtte deg i troen på at du kan. For vi er likeverdige.