Fra heltent til utbrent og tilbake

duracell kaninDe første 14 årene av mitt internasjonale arbeidsliv utviklet jeg en Duracell kanin personlighet, som jeg i dag kaller ”Prestereren”. Det var den delen av meg som ønsket å presentere, vise at jeg kunne, som ble stolt av å multitaske, og holde 70 baller i luften samtidig. Den som ikke sov om natten før et viktig prosjekt, den som fikk magesår ved tanken på kritikk, den som uttrykte nedlatenhet overfor de som ikke mestret eller sto på. Dette var den i meg som var trent i å levere, selv om jeg egentlig hadde behov for å si nei, så sa jeg ja. Da ble jeg “den flinke”, “den servicemindede”, den som fikk jobben gjort. Og jeg var stolt av det. Jeg var til og med stolt av å være stresset……..tro det eller ei. Men det fikk meg til å føle meg viktig – at det jeg gjorde betydde noe.

Det jeg ikke skjønte den gang var at dette var den delen av meg som var mest usikker. Mest uttrygg og manglet en del på egenverd, og selvfølelse.
Dette var den delen av meg som ville prestere for å få anerkjennelse. Bekreftelse på at jeg var god nok. …………..

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha den denne delpersonligheten. Det gode med den er jo at den får meg dit jeg vil mange ganger, den har drivkraft og mot. Men den kan også være ganske begrensende når kroppen og hodet sier stopp – jeg trenger hvile, og den setter bare inn ekstra giret og kjører på…………gjett hva som skjer? Riktig, det blir brå stopp.
Slik ble det også den september dagen i 2005 da jeg gikk til legen for å ta noen blodprøver siden jeg nå følte at jeg manglet så mye energi, var slapp og sliten, alt virket håpløst, jeg var krakilsk og oppfarende for den minste ting og jeg gråt hele tiden. Legen så på meg, hørte på meg og sykemeldte meg på flekken. NEI, NEI ropte jeg….. det har jeg ikke tid til………”du får en dag på deg, til å rydde kontoret og sette opp ”out of office” svaret på mailen din”, sa legen og klappet sammen blokken.
Nederlaget var et faktum. Jeg mestret ikke. Jeg var en taper! En skikkelig taper, en som de jeg hadde sett ned på, som ikke tålte noe. NÅ var jeg en slik……..sykemeldt……hva skal jeg gjøre hjemme?

Hvem var jeg nå? Jeg skvatt når telefon ringte, tilfelle det var noen som ville avkreve meg for et svar. Et svar på en lunsj invitasjon eller når jeg kom tilbake i jobb. Begge deler var nesten like vanskelig å ta stilling til. Jeg var fullstendig tom i hodet. Jeg som hadde organisert prosjekter med mange hundre mennesker fra flere nasjoner involvert. Senest med Kongen og Dronningen. Jeg kunne ikke en gang ta stilling til om jeg klarte vaske klær og ta oppvasken på samme dag. Bare tanken stresset meg helt ut.
Hvem var dette som hadde tatt bolig i min kropp? Og denne kroppen som også nektet å lystre. Hvor det å gå opp trappen hjem ble for mye så jeg lurte på hvor mange timer det ville være før jeg var i 5. etg. Var dette en taper i meg som alltid hadde ligget der og som nå tok hevn? Hadde jeg egentlig bare løyet for alle, og ”faket” mine evner og prestasjoner? Kanskje kunne jeg egentlig ingen ting? Kanskje var det hele bare oppspinn og jeg hadde vært en god skuespiller som plutselig mistet manus?

Mange tanker, mange følelser og stor opplevelse av fortvilelse, tap og ukjent grunn under føttene. Det vil si, av og til føltes som jeg var i fritt fall. Noe drømmene mine også tydet på. I mange netter drømte jeg om å kjøre bil. Det var bare det at jeg satt aldri i forsetet. Jeg var enten på lasteplanet, bakerst eller i passasjer setet – helt uten styring og kontroll.
Det tok lang tid før jeg kunne akseptere det faktum at jeg var utbrent og jeg selv hadde latt det skje. Jeg kunne forsøke skylde på dårlige sjefer, krevende kollegaer, trengende medarbeidere – men i bunn og grunn var det jo jeg som aldri hadde sagt nei. Det vil si, jeg hadde forsøkt, men var ikke emosjonelt forberedt på å takle konsekvensene.

Dette lærte meg noe om indre styrke og hvor den kommer fra. Evnen til å si nei til andre, uten å føle seg som en dritt. Evnen til å sette egne grenser og egne behov foran andres. Det jeg sakte men sikkert skjønte var at denne forvaklede, litt håpløse, sårbare situasjonen jeg var i – lærte meg noe ingen lærebøker eller sjefer kunne lære bort.
Den lærte meg noe om mitt egenverd, og hvordan jeg satte pris på meg selv, og hvordan jeg til stadighet hadde satt andres behov og visjoner fremfor mine egne……….nå var det det slutt! Jeg ville ta tilbake mitt liv, mine krefter, mine ideer og mine behov!

Sakte men sikkert begynte drømmene og føre meg over i førersetet. Først med for høyt ratt, så med tåkelagt vei, så med bil uten bremser…. Men sakte begynte jeg å få taket på bilen igjen og følte at jeg faktisk var med å styre litt igjen.

Dette var når jeg hadde fått oversikt over de følelsene og tankene og mønstrene som hadde brakt meg dit jeg var, og hvordan jeg nå måtte ta tak og endre holdning, tanker og sette innsikten ut i praktisk handling.

Dette skremte i hvertfall livskiten ut av meg, si opp jobben? At jeg var lei jobben det hadde jeg visst lenge, men hva jeg skulle gjøre – det visste jeg ikke. Hvordan skulle jeg nå leve? Hva slags inntekt kunne jeg skape?
Dette ble neste fase i utviklingen. Mitt syn på penger, ergo hva jeg selv var verdt og min frykt for ikke å ha penger. Her vet jeg andre er tøffere enn meg, men det hjalp jo ikke meg – når det var jeg som var redd for å bli fattig, miste hus og bil og levebrød.

Ny fase: Bekjempe frykten. Se den møte den og avsløre den. Hva lå bak? Jo, det at jeg igjen ikke visste om jeg var god nok. Modig nok, til å følge drømmen, Sterk nok, til å tåle konsekvensene.
Jeg hadde alltid lest bøker om sterke mennesker, kvinner i særdeleshet, som turde hoppe, turde stå opp for noe de trodde på, som turde være annerledes og jeg så opp til disse. Hele tiden med tanken om at ”ja, ja men det gikk jo bra for deg” for det faktum at de skrev boken viste jo at de hadde lykkes. Så da var det jo ikke så farlig – når slutten var bra.

Det tok meg litt tid å innse at ei heller disse kvinnene (og mennene) visste slutten når de bega seg ut på sin vei. Det er jo nettopp det tillit og mot skal vise oss, det har jeg skjønt senere. Det at jeg må tørre satse uten å vite hvordan det går og bare håpe å tro at jeg vil takle det som skjer, når det skjer.

Ofte kom tvilen inn, ja men er jeg god nok? kan jeg noe egentlig? kan jeg det jeg holder på med? kan jeg leve av dette? er dette virkelig et ordentlig liv? burde jeg ikke gjort noe annet? Tvilen og frykten er våre verste motstandere. Ikke nok med at de blokkerer kreativiteten, men selve tanken, lager nedadgående spiral i vår utvikling – se bare bildet her fra forskning rundt temaet nederst.

Sakte begynte jeg å innse at jeg var noe verd, selv om jeg ikke jobbet. At jeg hadde en verdi selv når jeg ikke leverte, presterte i noen grad. Det at jeg var et tenkende, følende, fysisk vesen var nok………tenk at det var nok? Det var jo til å bli overlykkelig av!

Jeg var faktisk for første gang i ferd med å føle meg fri. Fri fra mitt eget ræl, egne begrensninger og pålagte bekymringer. Jeg kunne endelig begynne å vikle meg Selv ut…

Jeg tror ikke på noen måte at denne erfaringen er unik. Jeg opplever mange rundt meg som har erfart det samme. Men det er noe med å dele denne følelsen av å ikke mestre, dette å ikke føle seg tilstrekkelig eller god nok. Jeg tror mange av oss kan kjenne på den daglig og den bringer lite lykke.

Derfor er det at det er blant annet denne erfaringen som har inspirert meg til å lage kurset Sjef i eget liv. Hvor vi ser litt på de tanker, mønstre og delpersonligheter som begrenser vår utvikling, vår kreativitet og glede. Min erfaring ble at jeg måtte litt tilbake til grunnmuren, se litt på hva den var laget av og skape en ny og bedre plattform.

Det jeg vet idag er at hvordan jeg tenker og hvordan jeg føler har en stor påvirkning på min fysiske helse. Her et bilde fra boken til Dr. Hawkins, Power vs. Force som forsker på våre emosjoners påvirkning på vår helse.
vibrasjoner1-300x300

Har du lyst å lære mer om hvordan bli Sjef i eget liv – så er du hjertelig velkommen.  Det rare er, du er sjefen enten du vet det eller ei.

Ta kontakt for mer informasjon på mariann@levdittliv.no

 

Advertisements

Medlidenhet

Medlidenhet er noe mange er oppdratt til å skulle føle for våre medmennesker. Men jeg ønsker at vi ser litt på forskjellen på Medlidenhet og Empati. Vi behøver ikke være ufølsomme om vi ikke viser medlidenhet.

I medlidenhet ser vi på noen som ”stakkars” – vi synes synd på de. Det vi også gjør når vi sender disse følelsene i dennes retning er, at uten å ville det, er vi med på å holde energien deres nede. Vi bekrefter at de er et offer for omstendighetene, et offer i sitt eget liv. Hvordan føles det?

Når jeg opplever at noen har medlidenhet med meg – så krymper jeg meg. Jeg liker ikke at noen synes synd på meg. Jeg blir tappet for energi, jeg går enda lengre ned i min elendighet for så å bli irritert og aggressiv – akkurat slik jeg opplevde tiggerne i Brasil, Norge, Europa, USA, Afrika, Asia og India. Den følelsen som vekkes er et hån mot individet, et hån mot den kraften som ennå ikke er tatt i bruk – et hån mot det livet en selv lever. Ergo et hån mot meg.

Empati derimot er noe annet. Da gir vi ikke almisser eller synes synd på de som lider – men vi viser respekt. Respekt for deres situasjon, og anerkjennelse for at ”jeg vet du kan”.6762_10151510307978221_344593624_n

Jeg liker ikke medlidenhet, for det holder meg nede – men jeg tar gjerne i mot forståelse og empati, for det gir meg kraft og støtte til å ta grep. Hvor andre også anerkjenner at de vet jeg kan. Hvis jeg vil!
Hvordan vi møter mennesker, enten i medlidenhet eller med empati tror jeg har noe med oppdragelse, historie og hva slags livssyn vi har. Mitt livssyn er at vi er her på jorden for å erfare og lære, og i den sammenheng gir alt en læring. Uansett hvor vond den måtte være. Hvem er jeg til å skulle bedømme andres erfaringer og si at de er bortkastet, vonde eller ubrukelige? Det er deres liv – de må selv vurdere hvordan de ønsker å utnytte og forstå smerten og erfaringene de selv får, akkurat som jeg har mulighet til i mitt liv. Om jeg vil.

Jeg ønsker ikke at andre skal tråkke på mine vonde erfaringer med å si ”stakkars deg” – fordi det er ikke stakkars meg. Jeg har valgt det slik. Dog ofte på et ubevisst plan, men det gir meg en dytt, en anledning til å føle en ny følelse, et støkk, et møte med meg selv som gjør at jeg ristes ut av noe gammelt og over i noe nytt. “Det er ikke hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det” som gjelder for meg.
Når vi ser et liv uten sjel, kun fra et syn om at vi er forgangbare som kropp og når tidens tann renner ut og livet tar slutt, så er alt slutt – ja da blir livet meningsløst for meg. Når jeg ser det i et engangs perspektiv blir livet veldig urettferdig og alt som er vondt fullstendig ubrukelig. Hva skal det være godt for? Hvorfor et liv i sorg, sykdom og lidelse om vi bare lever en gang? Det gir ingen mening for meg….

Fordi jeg har behov for mening i livet mitt og at den urett og smerte jeg møter skal gi mening, så søker jeg derfor nye syn på livet, et større perspektiv. Når jeg ser på lidelser fra et spirituelt ståsted – da er alt rettferdig og gir mening. For det er sjelens måte å erfare på og skape visdom. Visdom og uttrykk den søker bringe med seg til neste sted i eksistensen.

Fra et høyere perspektiv gir mye mening over tid, for det er kun i etterkant av smerten, katastrofen og krisene vi kan se hva som er lært og skapt, og hvordan vi evt. kan bruke det til noe godt – om vi vil.
Derfor hevder jeg at medlidenhet er med på å holde individet nede og fortsatt i den tilstand av hjelpesløshet som det ser ut til. MEN, vi er sjelden hjelpesløse, men vi må være med å hjelpe oss selv.

Det som trigget meg til å skrive om dette, var en kommentar på en artikkel om en tigger. Et ønske om å være snill. Så hvilken hjelp kan være god for en som tigger? For meg er det å møte dette mennesket med respekt. Denne situasjonen er ”valgt” på et ubevisst eller høyere plan. Se de inn i øynene og anerkjenne UTEN medlidenhet at dette er DIN erfaring. Jeg respekterer den – jeg ser deg – jeg ærer deg. Som likeverdige.
Jeg vet at dette er kraftig kost for mange å lese. Jeg sier ikke at dette er den ene og hele sannhet – men slik er min erfaring og min opplevelse. Jeg styrkes dog i troen når jeg leser og hører historier fra de som har tigget og vært i kriser og de sier: ”du så meg som et menneske – ikke som en tigger.”

For meg er det her nøkkelen ligger, se hverandre for alt vi er ikke bare den rollen vi spiller her og nå. Men det er en krevende kunst, fordi det fordrer at vi må se på de rollene vi selv spiller og den vi selv er og ønsker å være. Hvem blir jeg når jeg ikke gir penger til tiggere? Er jeg da slem? Ufølsom? Kynisk? Vi må alle ta et oppgjør med hvilke følelser vi gir utifra. Føler jeg meg som et godt menneske når jeg gir til de fattige? Går hjelpen dit den trengs eller går den til noe annet – et nett av kriminalitet? Hvem blir jeg da? En ”støttespiller” til de kriminelle som tjener på andres tragedie? Eller at jeg respekteres deres erfaring og valg i dette livet?

Vi har alltid valg. Noen ganger er valgene mellom pest og kolera – men det er valg og det gir en livserfaring som igjen gir sjelen et uttrykk. For meg er det derfor viktig i møte med alle mennesker og anerkjenne det liv de lever uansett om jeg liker det eller ikke…… det er deres erfaring.

Jeg hilser deg. Jeg ser deg. Jeg respekterer deg. Jeg vet det finnes kraft i deg til å møte det du gjør å komme deg gjennom det du trenger. Jeg vil støtte deg i troen på at du kan. For vi er likeverdige.

Eksistensielle og transpersonlige kriser

73041_448585355199307_774535504_nVi opplever at stadig flere får det vi kaller eksistensielle eller transpersonlige kriser. Disse oppstår som regel på et sted i livet hvor de gamle drømmer ikke lenger er gangbare, hvor stresset har tatt sin toll, og hvor livet ser ut til å ha havnet på ”stedet hvil” – til tross for en hektisk hverdag.

Mange får opplevelsen av at ”det er tomt” – ”ingenting gir mening”. Denne opplevelsen kan lede til dystre tanker som igjen kan lede til depresjon.

Det er derfor viktig å ta innover seg hva en transpersonlig krise betyr. En transpersonlig krise kommer når vi har behov for å hente inn et enda større perspektiv på livet, utvikle våre hittil skjulte talenter, vår gave og vår oppgave. Krisen gir oss et push til å søke noe nytt, noe som gir mening. Alle har behov for noe i livet som gir mening og det kan være forskjellig fra menneske til menneske, men mange vil komme til et punkt hvor det og ha en god familie, barn, penger og hus ikke lenger oppfyller behovet.

Lengselen etter noe mer kommer snikende, men mange vet ikke hva ”dette mer” skal være for noe?

Det kan være din åndelighet som banker på din dør. Din indre veiviser som søker større kontakt og tilstedeværelse. Den ønsker at du utnytter et større potensial av deg selv, slik at du kommer i bedre kontakt med din sjels essens. For å forstå hva lengselen, tomheten etterlyser krever det at vi gjør en indre reise og begynner prioritere livets innhold og aktiviteter annerledes enn før.

Åndelig oppvåkning

Noen av symptomene for åndelig oppvåkning er:

  • Følelse av konstant tretthet, å være i en trykk-koker, intense energier, stress. Stort behov for protein og sukker
  • Gamle mønstre kommer frem i lyset, mye som skjer inne i en
  • En opplevelse av å være desorientert – forvirret, som om du har mistet din plass
  • Uforklarlige vondter og smerter i kroppen. Dette er kroppen som renser gamle energier
  • Våkner på natten noe du ikke har pleid å gjøre – forvirret som om noe vil fortelle deg noe uten at du forstår hva
  • Glemsk – tap av korttidsminne
  • Økt sensitivitet til omgivelsene. Lyder, folkemengder, mat, TV, mobil. En opplevelse av overveldethet
  • Opplevelse av å ha et verktøy du kan bruke (en sjette sans) men forstår ikke hvordan og ønsker å utvikle denne
  • Føler ingenting, mangel på glede, entusiasme, bryr deg lite om hva som skjer
  • Opplevelse av at det som var deg ikke lenger passer, forstår ikke hvem du er blitt
  • Ser og hører ting du ikke forstår
  • En stor motstand og intoleranse mot regler, begrensninger, rammeverk, holdninger, sosiale strukturer
  • Tap av venner, jobb, bolig, aktiviteter. Du begynner å bevege deg utenfor den gamle komfortsonen. Du søker et nytt vibrasjonsnivå
  • Store humørsvingninger, gråter lett
  • Du klarer ikke lenger gjøre elementære ting du før gjennomførte enkelt. Motstand mot å gjøre oppgaver du ikke forstår nytten av, eller som du før kunne gjøre på ren vilje, eller følge gammel rutine
  • Føler at all logikk og begreper blir borte, som å leve i en ”ullen” tilværelse
  • Opplevelse av å ”miste grepet”, miste fotfeste, bli gal på uforklarlig vis
  • Angst og panikkanfall for de minste ting
  • Du er i en situasjon som virker som ditt største mareritt
  • Du ønsker deg ”hjem” men er usikker på hva det er eller betyr
  • Ønsker ikke å gjøre noen ting, ingenting engasjerer deg.
  • Opplevelse av å forstå og forvente at det må være noe mer til livet, enn det du opplever her og nå, og søker finne en større del av seg selv.

OBS: Denne listen er ikke utfyllende og flere av disse symptomene kan også ha andre årsaker eller bør sjekkes med lege. Men dette er symptomer mange har som føler de har behov for en sterkere åndelig kontakt og forståelse av livet.

Mennesker som opplever slike ting, trenger ikke tro på noe spesielt, de vet hva de opplever, og de forsøker bare å finne svar på hva som skjer. De erfarer noe som er utenfor logikkens rekkevidde.

Dette kommer til oss alle enten vi ønsker se og oppleve det eller ei. Hva du gjør utav det er helt opp til  deg. …………. Men gavene dine ligger og venter på deg……..vil du ha de?

Mariann Marthinussen Diplomert Psykosyntese terapeut og coach

Transpersonlig psykologi

Visste du at….

Mer enn tre milliarder mennesker – dvs. over halvparten av jordens befolkning – søker aktivt etter åndelig intelligens og kunnskap?

Er jeg spirituell?

• Kjenner du en lengsel etter en større forståelse og tilhørighet?
• Søker du å forstå meningen med livet og hvordan du lever?
• Tror du det finnes noe mer forbi det du ser og hører?
• Tror du på en bedre verden og mer kjærlighet?
• Er du nysgjerrig på uforklarlige fenomener?
• Drømmer du om at det finnes noe mer?

Da kan du være 1 av jordens tre milliarder søkende mennesker etter åndelig kontakt og forståelse.

Markedet overstrømmes med spirituelle tilbydere, tv program, blader og kurs. Hvorfor er dette markedet så stort?

Hva søker vi etter? I fare for å tro at jeg har svaret kan jeg fort skrive ”å bli elsket” og ”tilhørighet”. Jeg tror dog at det er en viktig del av vår søken og lengsel, om så ubevisst. Vi lengter en ubetinget kjærlighet, hvor det er nok å bare være, uten krav, vi lengter etter å bli forstått og føle oss trygge, finne samhørighet. Vi har en indre lengsel etter å bli hel. Men jeg opplever også at vi stadig søker å forstå større deler og aspekter av oss selv, og se det livet vi lever i en større sammenheng.

Mennesket har en iboende lengsel i seg etter å være en del av noe større, og føle seg elsket, anerkjent, etterlengtet og respektert. Dette være seg i familie, jobb eller blant venner. Dette er driveren vår for å stadig søke nye svar.

Tidligere søkte mennesker i større grad kirken for håp, tilgivelse og forståelse. Ikke alle har funnet sine svar eller bønner hørt der, og noen føler at det blir enda flere regler å forholde seg til eller fordømmelser. Derfor er det et marked for de som søker og lengter, og heldigvis tenker jeg, for når vi er nysgjerrige og søkende vil vi også kunne vokse og ta til oss kunnskap.

Transpersonlig psykologi fokuserer på menneskets høyeste potensiale. Det vil si at vi søker forstå den indre kraft og begreper som visdom, intuisjon, bevissthet, magefølelse, nær-døden-opplevelser etc.

Transpersonlig psykologi er opptatt av å utforske aspektene av våre liv, og også de som ligger utover den personlige sfære. Transpersonlig psykologi handler derfor om menneskets spirituelle kontakt, og vår åndelige bevissthet. I Transpersonlig psykologi søker vi å forstå vår menneskelige utvikling med et spirituelt perspektiv. Det vil si at mennesket er en del av noe større. Dette større er udefinert og opp til den enkelte og utforske. En del av en kollektiv bevissthet og ubevissthet.

Psykosyntese er en psykologisk retning innenfor transpersonlig psykologi. Å utforske ens eget potensiale og skape en større indre kontakt, vil kunne gi det større trygghet i de valg du foretar og det livet du lever.

Hva er Transpersonlig Psykologi? Og hvordan kan det hjelpe meg?

Transpersonlig psykologi fokuserer på menneskets høyeste potensiale. Det vil si at vi søker forstå den indre kraft og begreper som visdom, intuisjon, bevissthet, magefølelse, nær-døden-opplevelser etc.

Transpersonlig psykologi er opptatt av å utforske aspektene av våre liv, og også de som ligger utover den personlige sfære. Transpersonlig psykologi handler derfor om menneskets spirituelle kontakt, og vår åndelige bevissthet. I Transpersonlig psykologi søker vi å forstå vår menneskelige utvikling med et spirituelt perspektiv. Det vil si at mennesket er en del av noe større. Dette større er udefinert og opp til den enkelte og utforske. En del av en kollektiv bevissthet og ubevissthet.

Psykosyntese er en psykologisk retning innenfor transpersonlig psykologi. Å utforske ens eget potensiale og skape en større indre kontakt, vil kunne gi det større trygghet i de valg du foretar og det livet du lever.

Mariann Marthinussen

Fullstendig artikkel finnes hos Ildsjelen:

Spiritualitet Ildsjelen sept 2010
Spiritualitet Ildsjelen del 2 – dec 2010