To be or not to be ….

Jeg og Vi – Gjøren og Væren

I Psykosyntese sier vi at vi vokser gjennom 4 akser:

  •  Jeg vs Vi
  • Gjøren vs Væren

Det betyr at alle fire akser eller områder eller like viktige og like verdifulle i vår personlige og spirituelle utvikling og søken etter vårt egentlig Jeg og kanskje høyere Selv.
Vi vil hele tiden søke å finne balansepunktet mellom dem. Hvem er jeg alene og hvem er jeg som en del av et fellesskap. Hva er det jeg gjør? Hvorfor gjør jeg det og hvordan gjenspeiles det i mine handlinger? Når vi blir klar over samspillet i alle disse aspektene vil vi se at hvem jeg ER, er det som skaper mine handlinger og min samhandling med andre.

La oss skape en definisjon av de fire aksene;

  • Jeg aksen; Hvem er jeg og hva er mine behov. Hvilke talenter har jeg og hvordan kommer min frie vilje til uttrykk i det livet jeg lever?
  • Vi aksen; Hvem er jeg i relasjon til andre mennesker? Har jeg definert en rolle for meg selv i samhandlingen med andre og begrenser eller utvikler den meg? Hvem er jeg i den større sammenheng? Hva er mitt bidrag?
  • Gjøren aksen; handler i stor grad om hvordan skaper jeg mitt liv? hvilke handlinger utfører jeg som både tjener og begrenser meg? Hvilken handlto being trenger å gjøre for å få det jeg vil? Får jeg energi når jeg gjør, eller tappes jeg og blir sliten?
  • Være aksen; Hvem blir jeg om jeg ikke gjør noe som helst, finnes det en essens i meg som trenger gjennom? Hvem blir jeg når jeg går bortenfor mine vanlige identifikasjoner? Hva er jeg egentlig?

I forhold til gjøren og væren aksen opplever jeg at vi alle til tider blir så fanget i vår gjøren at vi mister både oversikt og innsikt, noe jeg selv er et godt bevis på. Ofte kan all min gjøren både beskytte meg og hindre meg i å se hva jeg virkelig trenger og hvem jeg egentlig er. Mens en nær venn jeg har, gjør det motsatte. Hun ER før hun gjør, noe som ofte kan provosere meg når jeg setter meg fast i all min gjøren og alle mine oppgaver og handlinger og ikke gir tid til å kjenne etter eller være i stillhet.  Selvfølgelig kan det skape konflikter i vår samhandling, men om vi våger å snakke sant om hva som driver oss, vil vi lære mye om både jeg aksen og vi aksen også, det er tross alt i samspill med hverandre, vi kan speile oss og avsløre hvorfor vektskålen ikke kommer helt i balanse.

Det krever både mot og innsikt og kunne ta valgene bevisst om hvor i aksen vi er og vil være til enhver tid. Det kan være like vanskelig å stå i sin Væren over tid, som det er å være i sin Gjøren.

Jeg kan ofte lengte etter å kjenne at JEG er tilstede i VI og jeg lengter etter at VÆREN skal være essensen i min GJØREN. Det er ikke så enkelt det der, men når lengselen er der, vet jeg at jeg finner frem til de omgivelsene som rommer meg mens jeg øver.

Jeg kan VELGE og sånn er det!

Advertisements

Grensesetting

gresensettingJeg undres av og til hvordan vi skal lære våre barn og sette gode grenser for seg selv, når vi ikke selv gjør det.

Av og til vet vi nesten ikke hvordan eller at det går an virker det som. Jeg husker som barn at når mine foreldre hadde besøk, så forventet de at jeg gikk runden til alle gjestene, menn som kvinner og ga de nattaklem.

Jeg husker at jeg ikke alltid likte det, for det var mennesker der som jeg ikke ville klemme. Når jeg forsøkte hoppe over eller trekke meg unna, fikk jeg beskjed om å være snill og oppføre meg.

Dette minnet sitter i kroppen når jeg som voksen skal lære sette grenser for andre mennesker, nærvær som intimt. Det er ikke alle mennesker de voksne ønsker å klemme på – så hvorfor skal da barna oppdras til det?

Mine foreldre var gode og omtenksomme foreldre, men i dette visste de ikke bedre. De så ikke at barnets intimsone ble invardert og det ikke er bra. De fulgte bare normen, slik de selv var blitt lært opp til om hva som er høflig.

Jeg tenker at vi må lytte til barnas behov for å sette grenser veldig tidlig og ikke oversette de med våre egne. Slik at barn blir trygge på å kunne si nei. Nå tror jeg nok at mange av de barna vi ser i dag er allerede bedre på det – men vi voksne har en tendens til å blande høflighet og kotyme inn i dette.

Vi voksne vet også umiddelbart om det er et menneske vi vil ha nærkontakt med eller ikke. Da trenger vi tryggheten i at det er OK å trekke seg unna, eller si nei takk til en klem eller annen berøring. Våre personlige felt skal vi kunne ivareta selv og ikke la de krenkes på bekostning av en annens behov for klem eller nærhet.

Her begynner alltid diskusjonen. Men da sårer jeg jo noen….javel, men den som opplever bli såret har også et ansvar. Et ansvar for å tillate andre sine grenser….. så hvem sårer/krenker hvem?

Det å sette grenser for seg selv og andre, er også respekt. Respekt for den du er og for andre. Respekt betyr at du ser, forstår, men ikke nødvendigvis skal gi etter eller støtte oppom.

Vi må tørre bli tydeligere tenker jeg. Først forstå sine egne behov og så bli tydeligere i kommunisere de. Det igjen vil tillate andre og ta sine behov på alvor. Det betyr ikke at alle skal dekke hverandres behov, tvert imot, vi må ta ansvar for våre egne og tørre stå for de.

Det opplever jeg gir frihet…. til meg og andre…..