To do or not to do…that is the question

slipp takVilje og valg

I psykosyntesen har vi fokus på Viljen som en selvstendig, uvurderlig kraft i et hvert menneske. Gjennom å ha en vilje har vi derfor også evnen til å ta valg. Teorien sier den er både personlig, transpersonlig og universell. Det er ikke alltid så lett å skille på hva som er hva – men det første vi faktisk MÅ gjøre (om vi VIL skape endring) er å bli klar over at vi har en egen, personlig vilje og her kan vi ta valg. Vi tvinges til å velge hele tiden, eller vi lar være å velge (bevisst og ubevisst), men det er også et valg. Men det er så mye lettere når vi selv setter oss i førersetet og er den som velger først. Da blir energien, motivasjonen og drivkraften en helt annen.

Så hva trenger jeg for å velge her jeg står nå? I min slitenhet, kanskje nok en utbrenthet? Jo igjen er valget;

  • Skal jeg prestere mer nå?
  • Skal jeg vise hvor dyktig, flink jeg er nå?
  • Skal jeg fikse mer for andre nå?
  • Skal jeg holde på kontrollen og oversikten?

eller skal jeg slippe taket og se hva som skjer?

Det betyr at min identitet skifter…..fra ”den flinke” men til hva?

Advertisements

Ut av elendigheten…målrettet utbrenthet?

climbingJeg har selv vært en av disse ”Prestererene” jeg omtaler i innlegget tidligere (fra Presterer til taper) og har fortsatt mye Presterer i meg, men jeg har lært å tøyle den. Jeg gikk selv på den berømte veggen i 2006 og følte det bokstavelig på kropp og sinn hva en slik utbrenthet gjør med en som person, og hvilken taper jeg følte at jeg var blitt. Men, det ble også starten på en ny vei for meg, et mer berikende og innholdsrikt liv. Men for å kunne skape det, måtte jeg jobbe meg gjennom smerten og ubehaget. Ta den tiden det tok og for meg tok det lang tid. Flere år faktisk.

Derfor er fokuset på tid en hemmende faktor når noen skal inn i en friskgjøringsprosess. Det skaper blokade og frustrasjon. Det å hjelpe folk til å se forbi tidsaspektet er en av de største utfordringene med ett utbrent sinn.

I mitt fag Psykosyntese, en transpersonlig psykologi søker vi å inkludere hele mennesket, kropp, sinn, sjel og følelser. Det vil si at vi at vi tror enhver krise er en kilde til noe mer og noe større. At livet forsøker å fortelle oss at vi kan noe mer, at vårt liv har en mening, at vår livskraft skal utnyttes bedre. Men da trenger vi å spille på lag med alle våre evner, talenter og drivkrefter.

Hvilket fokus har du?

Et menneske som har brent seg ut, har ofte hatt ensidig fokus på sitt talent og sine evner, og høyt ønske om å levere og handle. Livet blir ensformig. De som kommer til meg kan kjenne seg igjen i at de har flere egenskaper og talenter, men fokuset har ligget kun et sted over lengre tid. Dette fokuset gjør at de brenner de ut.arketype-logo-500

Ledere som blir utbrent kjenner seg ofte igjen i det jeg beskriver som den effektive eller den omsorgsfulle. De kjenner sin drivkraft, utholdenhet og pågangsmot.  Det er selvfølgelig ikke fasiten for alle, men disse typene har i større grad en evne til å ri seg selv til randen av et sammenbrudd. For denne kraften ligger som en sterk del av personligheten og vi har lett for å identifisere oss med dette som talent, en egenskap eller den vi er.

Ofte når vi blir utbrent er det nettopp fordi vi identifiserer oss med hva vi gjør, fremfor den vi egentlig er. Vi vet kanskje ikke hvem vi er når vi ikke gjør noe? Derfor blander vi kortene. Derfor blir utbrenthet så dramatisk for mange, for de føler at de mister sin identitet.

Når en er utbrent eller utmattet, blir skaperkraften, gleden og kreativiteten borte. Når vi har stått lenge i Prestasjonsbåsen, så vet enhver toppidrettsutøver at det må hvile og forandring til. Hvorfor skulle ikke det gjelde flere? Da trenger vi å øke: Hva gir meg inspirasjon, glede, nytelse.

Det jeg opplever er kjernen hos mange som kommer til meg med en form for utbrenthet eller utmattelse, er at skaperkraften og kreativiteten er borte. Den har de ikke klart å holde vedlikeholde i det daglige livet.

Da trenger å vi ta fokus på et annet aspekt av oss selv.

Hva vil jeg egentlig?

Et av kjennetegnene til Psykosyntesen er fokuset på Vilje og viljekraft. Vi har alle en viljekraft, selv om den kan virke slumrende og fraværende. Ofte bruker vi mye tid og krefter på motvilje – motvilje til å gjøre noe som helst.grundfunktioner-300

Da trenger vi å gå til motsatsen av talent kartet vårt og søke Hva gir meg inspirasjon, glede, nytelse?

Dette ligger i vårt kreative element og fantasien er ren redskap for å hente frem dette i oss.

3 typer viljekraft

Dr. Assagioli som var en Italiensk Psykiater og grunnleggeren av Psykosyntese som psykologisk teori og retning, gjorde det til en av sine livsoppgaver og utforske og beskrive viljen som drivkraft og motor. Han delte den personlige viljen inn i 3 hovedkategorier.

  • Sterk vilje
  • Smidig vilje
  • God vilje

Den sterke viljen er den kraften vi bruker når vi har et klart mål – og går på uten å tenke konsekvenser eller om vi bruker for mye krefter, vi bare kjører på. De som kommer til meg med utbrenthet symptomer kjenner seg godt igjen i denne viljebruken.

Den smidige viljen er den viljen vi bruker når vi har et mål – men hvor vi stadig vurderer minste motstandsvei. Den viljen vi bruker til å stoppe opp underveis, vurdere og finne fleksible løsninger for å nå målet. Dette er en mer hensiktsmessig viljebruk for eksempel i teamarbeid.

Den gode viljen – også kalt den kjærlige viljen. Det er den viljen vi bruker når vi ønsker noe godt for oss selv OG fellesskapet – når vi søker å skape noe utover vår egen vinning. Men ofte bruker mange denne type vilje KUN på andre mennesker og ikke på seg selv. Det kan også skape utbrenthet og depresjoner.

Hvordan gå fra alt vi MÅ til hva vi VIL?

Dette er ikke gjort i en håndvending, fordi hele fokuset og tankegangen må endres og læres på nytt. For å komme ut av situasjonen er det nødvendig å fjerne alle MÅ, BØR, SKULLE en stund og løfte perspektivet. Det tar tid, vennlighet overfor seg selv og selvinnsikt.

Det krever fokus og handling på 3 områder:

  • Behov
  • Mening
  • Grensesetting

Hvilke behov har jeg?

For å forstå hva vi vil, vil det å undersøke våre behov være grunnleggende. Sjelden stopper vi lenge nok etter for å kjenne på følelsene våre og forstå hva de søker å fortelle oss. De blir bare et uttrykk for noe, kanskje dramatisk noen ganger, andre ganger bare irriterende og ukontrollert, men følelsene våre er uttrykk for dypereliggende behov. Disse behovene må belyses og erkjennes for at vi skal kunne skape noe nytt, ny dialog, nytt uttrykk, ny vilje.

Hva gir livet mitt mening?

Dette tar som regel en stund med refleksjon og selvransakelse for å komme til innsikt i.

Dette kan høres enkelt ut, men det er det som regel ikke. For vi er vant til å prestere, levere på deadines, være flinke gutter og jenter og prestere når det forventes, og vi har lært oss til at det forventes hele tiden. Vi blir så opptatt av handling, gjøren til enhver tid. Levere på noe, at den dypere innsikten i egne behov og hva vi egentlig vil blir borte i all støyen.

Grensesetting

En som har kjørt seg selv i grøfta og ligger nede for telling. Trenger først og fremst å bli klar over egne grenser. Egne ressurser og egne behov.

Når egne behov begynner å bli ivaretatt, fordrer det grensesetting for oss selv først, så andre. Det betyr at vi gir omverdenen beskjed om hvor våre grenser går og hva vi tolerer, ønsker og vil. Dette skaper gjerne ubehagelig møter med våre nærmeste, våre medarbeidere, sjefer og omverden generelt.

Det er her vi lærer å tåle oss selv, stå opp for oss selv og det vi har behov for.

Derfor tar det tid å lære seg å sette grenser for seg selv og andre. Grenser er ikke negative, de er nødvendige for at vi skal kunne gi rom for noe annet, noe mer.

Bruk tid

Vi trenger nedetid og ofte har vi ikke lært å skape det. Vi tror vi må alt, fordi vi sammenligner oss med alle rundt, for de ser tydeligvis ut til å mestre alt!

Jeg opplever i min praksis at stadig yngre mennesker blir utbrent. Kravene er ekstreme, men det er ingenting sammenlignet med hva de forventer av seg selv. Denne indre driven har et behov for å synliggjøres, vurderes og revurderes.

Mennesker som er utbrent trenger å føle seg ivaretatt. Det er det ikke alltid det opplever i vårt helsevesen eller av sine arbeidsgivere. Etter kort tid kommer kravene, forventningen om avklaring og svar på hva som skal skje eller skjer.

Bør vi sette mål?endring

Absolutt. Men jeg mener vi må se nøyere på hva målet egentlig er. De fleste som havner i en utbrenthet vil så fort som mulig ut av den og vekk fra alt og tilbake til jobb, om ikke den samme, så ihvertfall en ny. Dette skaper stor motstand i prosessen og forlenger som regel sykdomsforløpet.

Hver gang vi bruker motvilje og motstand blokkerer vi for nye løsninger. Dette er også et sentralt begrep også filosofi innen Mindfullness.

Jeg opplever at det er behov for hensikt og mål i det vi foretar oss, men vi må bruke litt mer tid på å finne målet, og delmålene må være en del av veien.

I en fase hvor noen er syk og utmattet, vil delmålet være å få tilbake mental og fysisk kapasitet. Dette tar ofte tid, og vi må gi det tid og muligheter slik at vi igjen kan skape nye innsikter og drømmer. Derfor er jeg kritisk til de tiltak hvor det kun fokuseres på å komme raskest tilbake i jobb.

Kan vi som samfunn fokusere mindre på tid og mer på individets behov?

 

Fra heltent til utbrent og tilbake

duracell kaninDe første 14 årene av mitt internasjonale arbeidsliv utviklet jeg en Duracell kanin personlighet, som jeg i dag kaller ”Prestereren”. Det var den delen av meg som ønsket å presentere, vise at jeg kunne, som ble stolt av å multitaske, og holde 70 baller i luften samtidig. Den som ikke sov om natten før et viktig prosjekt, den som fikk magesår ved tanken på kritikk, den som uttrykte nedlatenhet overfor de som ikke mestret eller sto på. Dette var den i meg som var trent i å levere, selv om jeg egentlig hadde behov for å si nei, så sa jeg ja. Da ble jeg “den flinke”, “den servicemindede”, den som fikk jobben gjort. Og jeg var stolt av det. Jeg var til og med stolt av å være stresset……..tro det eller ei. Men det fikk meg til å føle meg viktig – at det jeg gjorde betydde noe.

Det jeg ikke skjønte den gang var at dette var den delen av meg som var mest usikker. Mest uttrygg og manglet en del på egenverd, og selvfølelse.
Dette var den delen av meg som ville prestere for å få anerkjennelse. Bekreftelse på at jeg var god nok. …………..

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha den denne delpersonligheten. Det gode med den er jo at den får meg dit jeg vil mange ganger, den har drivkraft og mot. Men den kan også være ganske begrensende når kroppen og hodet sier stopp – jeg trenger hvile, og den setter bare inn ekstra giret og kjører på…………gjett hva som skjer? Riktig, det blir brå stopp.
Slik ble det også den september dagen i 2005 da jeg gikk til legen for å ta noen blodprøver siden jeg nå følte at jeg manglet så mye energi, var slapp og sliten, alt virket håpløst, jeg var krakilsk og oppfarende for den minste ting og jeg gråt hele tiden. Legen så på meg, hørte på meg og sykemeldte meg på flekken. NEI, NEI ropte jeg….. det har jeg ikke tid til………”du får en dag på deg, til å rydde kontoret og sette opp ”out of office” svaret på mailen din”, sa legen og klappet sammen blokken.
Nederlaget var et faktum. Jeg mestret ikke. Jeg var en taper! En skikkelig taper, en som de jeg hadde sett ned på, som ikke tålte noe. NÅ var jeg en slik……..sykemeldt……hva skal jeg gjøre hjemme?

Hvem var jeg nå? Jeg skvatt når telefon ringte, tilfelle det var noen som ville avkreve meg for et svar. Et svar på en lunsj invitasjon eller når jeg kom tilbake i jobb. Begge deler var nesten like vanskelig å ta stilling til. Jeg var fullstendig tom i hodet. Jeg som hadde organisert prosjekter med mange hundre mennesker fra flere nasjoner involvert. Senest med Kongen og Dronningen. Jeg kunne ikke en gang ta stilling til om jeg klarte vaske klær og ta oppvasken på samme dag. Bare tanken stresset meg helt ut.
Hvem var dette som hadde tatt bolig i min kropp? Og denne kroppen som også nektet å lystre. Hvor det å gå opp trappen hjem ble for mye så jeg lurte på hvor mange timer det ville være før jeg var i 5. etg. Var dette en taper i meg som alltid hadde ligget der og som nå tok hevn? Hadde jeg egentlig bare løyet for alle, og ”faket” mine evner og prestasjoner? Kanskje kunne jeg egentlig ingen ting? Kanskje var det hele bare oppspinn og jeg hadde vært en god skuespiller som plutselig mistet manus?

Mange tanker, mange følelser og stor opplevelse av fortvilelse, tap og ukjent grunn under føttene. Det vil si, av og til føltes som jeg var i fritt fall. Noe drømmene mine også tydet på. I mange netter drømte jeg om å kjøre bil. Det var bare det at jeg satt aldri i forsetet. Jeg var enten på lasteplanet, bakerst eller i passasjer setet – helt uten styring og kontroll.
Det tok lang tid før jeg kunne akseptere det faktum at jeg var utbrent og jeg selv hadde latt det skje. Jeg kunne forsøke skylde på dårlige sjefer, krevende kollegaer, trengende medarbeidere – men i bunn og grunn var det jo jeg som aldri hadde sagt nei. Det vil si, jeg hadde forsøkt, men var ikke emosjonelt forberedt på å takle konsekvensene.

Dette lærte meg noe om indre styrke og hvor den kommer fra. Evnen til å si nei til andre, uten å føle seg som en dritt. Evnen til å sette egne grenser og egne behov foran andres. Det jeg sakte men sikkert skjønte var at denne forvaklede, litt håpløse, sårbare situasjonen jeg var i – lærte meg noe ingen lærebøker eller sjefer kunne lære bort.
Den lærte meg noe om mitt egenverd, og hvordan jeg satte pris på meg selv, og hvordan jeg til stadighet hadde satt andres behov og visjoner fremfor mine egne……….nå var det det slutt! Jeg ville ta tilbake mitt liv, mine krefter, mine ideer og mine behov!

Sakte men sikkert begynte drømmene og føre meg over i førersetet. Først med for høyt ratt, så med tåkelagt vei, så med bil uten bremser…. Men sakte begynte jeg å få taket på bilen igjen og følte at jeg faktisk var med å styre litt igjen.

Dette var når jeg hadde fått oversikt over de følelsene og tankene og mønstrene som hadde brakt meg dit jeg var, og hvordan jeg nå måtte ta tak og endre holdning, tanker og sette innsikten ut i praktisk handling.

Dette skremte i hvertfall livskiten ut av meg, si opp jobben? At jeg var lei jobben det hadde jeg visst lenge, men hva jeg skulle gjøre – det visste jeg ikke. Hvordan skulle jeg nå leve? Hva slags inntekt kunne jeg skape?
Dette ble neste fase i utviklingen. Mitt syn på penger, ergo hva jeg selv var verdt og min frykt for ikke å ha penger. Her vet jeg andre er tøffere enn meg, men det hjalp jo ikke meg – når det var jeg som var redd for å bli fattig, miste hus og bil og levebrød.

Ny fase: Bekjempe frykten. Se den møte den og avsløre den. Hva lå bak? Jo, det at jeg igjen ikke visste om jeg var god nok. Modig nok, til å følge drømmen, Sterk nok, til å tåle konsekvensene.
Jeg hadde alltid lest bøker om sterke mennesker, kvinner i særdeleshet, som turde hoppe, turde stå opp for noe de trodde på, som turde være annerledes og jeg så opp til disse. Hele tiden med tanken om at ”ja, ja men det gikk jo bra for deg” for det faktum at de skrev boken viste jo at de hadde lykkes. Så da var det jo ikke så farlig – når slutten var bra.

Det tok meg litt tid å innse at ei heller disse kvinnene (og mennene) visste slutten når de bega seg ut på sin vei. Det er jo nettopp det tillit og mot skal vise oss, det har jeg skjønt senere. Det at jeg må tørre satse uten å vite hvordan det går og bare håpe å tro at jeg vil takle det som skjer, når det skjer.

Ofte kom tvilen inn, ja men er jeg god nok? kan jeg noe egentlig? kan jeg det jeg holder på med? kan jeg leve av dette? er dette virkelig et ordentlig liv? burde jeg ikke gjort noe annet? Tvilen og frykten er våre verste motstandere. Ikke nok med at de blokkerer kreativiteten, men selve tanken, lager nedadgående spiral i vår utvikling – se bare bildet her fra forskning rundt temaet nederst.

Sakte begynte jeg å innse at jeg var noe verd, selv om jeg ikke jobbet. At jeg hadde en verdi selv når jeg ikke leverte, presterte i noen grad. Det at jeg var et tenkende, følende, fysisk vesen var nok………tenk at det var nok? Det var jo til å bli overlykkelig av!

Jeg var faktisk for første gang i ferd med å føle meg fri. Fri fra mitt eget ræl, egne begrensninger og pålagte bekymringer. Jeg kunne endelig begynne å vikle meg Selv ut…

Jeg tror ikke på noen måte at denne erfaringen er unik. Jeg opplever mange rundt meg som har erfart det samme. Men det er noe med å dele denne følelsen av å ikke mestre, dette å ikke føle seg tilstrekkelig eller god nok. Jeg tror mange av oss kan kjenne på den daglig og den bringer lite lykke.

Derfor er det at det er blant annet denne erfaringen som har inspirert meg til å lage kurset Sjef i eget liv. Hvor vi ser litt på de tanker, mønstre og delpersonligheter som begrenser vår utvikling, vår kreativitet og glede. Min erfaring ble at jeg måtte litt tilbake til grunnmuren, se litt på hva den var laget av og skape en ny og bedre plattform.

Det jeg vet idag er at hvordan jeg tenker og hvordan jeg føler har en stor påvirkning på min fysiske helse. Her et bilde fra boken til Dr. Hawkins, Power vs. Force som forsker på våre emosjoners påvirkning på vår helse.
vibrasjoner1-300x300

Har du lyst å lære mer om hvordan bli Sjef i eget liv – så er du hjertelig velkommen.  Det rare er, du er sjefen enten du vet det eller ei.

Ta kontakt for mer informasjon på mariann@levdittliv.no