To be or not to be ….

Jeg og Vi – Gjøren og Væren

I Psykosyntese sier vi at vi vokser gjennom 4 akser:

  •  Jeg vs Vi
  • Gjøren vs Væren

Det betyr at alle fire akser eller områder eller like viktige og like verdifulle i vår personlige og spirituelle utvikling og søken etter vårt egentlig Jeg og kanskje høyere Selv.
Vi vil hele tiden søke å finne balansepunktet mellom dem. Hvem er jeg alene og hvem er jeg som en del av et fellesskap. Hva er det jeg gjør? Hvorfor gjør jeg det og hvordan gjenspeiles det i mine handlinger? Når vi blir klar over samspillet i alle disse aspektene vil vi se at hvem jeg ER, er det som skaper mine handlinger og min samhandling med andre.

La oss skape en definisjon av de fire aksene;

  • Jeg aksen; Hvem er jeg og hva er mine behov. Hvilke talenter har jeg og hvordan kommer min frie vilje til uttrykk i det livet jeg lever?
  • Vi aksen; Hvem er jeg i relasjon til andre mennesker? Har jeg definert en rolle for meg selv i samhandlingen med andre og begrenser eller utvikler den meg? Hvem er jeg i den større sammenheng? Hva er mitt bidrag?
  • Gjøren aksen; handler i stor grad om hvordan skaper jeg mitt liv? hvilke handlinger utfører jeg som både tjener og begrenser meg? Hvilken handlto being trenger å gjøre for å få det jeg vil? Får jeg energi når jeg gjør, eller tappes jeg og blir sliten?
  • Være aksen; Hvem blir jeg om jeg ikke gjør noe som helst, finnes det en essens i meg som trenger gjennom? Hvem blir jeg når jeg går bortenfor mine vanlige identifikasjoner? Hva er jeg egentlig?

I forhold til gjøren og væren aksen opplever jeg at vi alle til tider blir så fanget i vår gjøren at vi mister både oversikt og innsikt, noe jeg selv er et godt bevis på. Ofte kan all min gjøren både beskytte meg og hindre meg i å se hva jeg virkelig trenger og hvem jeg egentlig er. Mens en nær venn jeg har, gjør det motsatte. Hun ER før hun gjør, noe som ofte kan provosere meg når jeg setter meg fast i all min gjøren og alle mine oppgaver og handlinger og ikke gir tid til å kjenne etter eller være i stillhet.  Selvfølgelig kan det skape konflikter i vår samhandling, men om vi våger å snakke sant om hva som driver oss, vil vi lære mye om både jeg aksen og vi aksen også, det er tross alt i samspill med hverandre, vi kan speile oss og avsløre hvorfor vektskålen ikke kommer helt i balanse.

Det krever både mot og innsikt og kunne ta valgene bevisst om hvor i aksen vi er og vil være til enhver tid. Det kan være like vanskelig å stå i sin Væren over tid, som det er å være i sin Gjøren.

Jeg kan ofte lengte etter å kjenne at JEG er tilstede i VI og jeg lengter etter at VÆREN skal være essensen i min GJØREN. Det er ikke så enkelt det der, men når lengselen er der, vet jeg at jeg finner frem til de omgivelsene som rommer meg mens jeg øver.

Jeg kan VELGE og sånn er det!

Advertisements

Behovet for identifikasjon

525451_586154934728230_792145807_n

Jeg noterer meg at det er Gay parade i Oslo i helgen….fabelaktig. Jeg er stolt og glad for at jeg bor i et land hvor dette er mulig og ikke minst lovlig. La alle som ønsker å vise sin legning få gjøre det……men den underliggende sorgen i meg er at det faktisk skal være nødvendig….må vi klassifisere oss? Jeg har selv venner og familie som er lesbiske og homo, det er ikke poenget mitt her.

Poenget er at vi i 2014 fortsatt lever i et samfunn nasjonalt og globalt hvor vi setter merkelapper på hverandre. En er lesbisk, en er homo, en er hetero, en er hjemmeværende, en er karrieremenneske, jeg er hvit, du er brun, jeg er norsk, du er utenlandsk…vi setter så mange lapper på vår identitet.

I østlig filosofi hevdes det at vi må slippe vår identifikasjon for å forstå noe mer om hvem vi egentlig er. Hva vi egentlig er laget av………..tør vi det? Innen Psykosyntese jobber vi med å des-identifisere oss. For først når vi kan des-identifisere fra en rolle, en oppgave, en identitet står vi fritt til å observere hva denne rollen skaper og har behov for i livet. Dette kan være en spennende og berikende prosess, og personlig opplever jeg den som veldig befriende. Vi identifiserer oss med diagnoser, roller og dertilhørende handlingsmønstre og oppfattelser. Hvis jeg ikke lenger har en diagnose – hvem blir jeg da? Hvis jeg ikke lenger er den karriereflinke – hvem blir jeg da?

Jeg er selv en av de som har brukt identitetens krykker opp gjennom årene og følt det både svimmelt og skummelt når jeg skal slippe tak i en av krykkene for å gå over på en annen…… Kanskje trenger vi disse krykkene en stund? En periode av livet for å finne et nytt fotfeste, for å forstå mer av hvem vi er og våre behov og hva vi ønsker….men kanskje blir merkelappen og identiteten litt trang etterhvert og vi har behov for noe nytt? Da blir det en ny løsrivelse, min erfaring er at dette skjer. Min identitet er skiftende……..alt ettersom hvilke erfaringer, tanker og ideer jeg skaper underveis.

Det vi identifiserer oss med til enhver tid er det som skaper rammer for oss selv, men også begrensninger. Jeg undrer meg på om vi kan komme dit at vi ikke trenger å identifisere oss i det hele tatt? Hvor vi bare lever, side om side med vår annerledeshet, vår respekt for forskjeller, ulike oppfatninger, holdninger, kulturer, valg, interesser, verdier – er det mulig?

Til daglig jobber jeg med mennesker som søker å bryte rammene og begrensningene som de selv har pålagt seg og opplever at verden rundt forventer av de. MEN, det er en krevende prosess, for uten å identifisere oss med noe – hva blir vi da? Kommer vi i større kontakt med våre egentlig kjerne? Kommer vi nærmere inn til det vi er? Eller løsner fotfeste og holdetaket om livet?

Jeg opplever selv at det er vanskelig og ikke identifisere seg med noe, særlig fordi vi har så mange muligheter til å gjøre det og vi er så vant til å klassifisere det vi opplever, ser og hører. Identifikasjon skaper også tilhørighet og fellesskap. Er vi modne for å være helt fri?

Vi søker vel kanskje alle respekt og anerkjennelse vil jeg tro, på et eller annet plan, for den vi er og det vi står for. Men det er noe som skjer når vi bruker kraft og aggresjon for å få denne anerkjennelsen. Da er det som vi bekrefter at vi MÅ kjempe………jeg lurer på om det finnes en annen vei. Kan vi slippe taket? La det slippe til? Tillate oss å være den vi er – uansett hvem eller hva det er? Slippe taket i andres aksept og anerkjennelse for oss selv?

Jeg vet mange, og jeg har selv vært en av de som synes vi skal bekjempe urettferdighet og urett med store ord, paroler og sympatiserende tog og demonstrasjoner. Jeg synes fortsatt vi skal ta vare på, støtte hverandre og ønske det beste for alle, og at alle skal ha tillatelse til å være som de er. Men, jeg er ikke lenger så sikker på at de virkemidler vi har brukt frem til nå er veien videre.

Når vi bruker kraft og aggresjon på å påpeke forskjellene mellom oss – kan det være med på skape større avstand?

Hva hvis vi fokuserte på likhetene? Felles verdier, interesser, behov. Kunne vi da finne større samhold? Samhandling og fellesskap?

Min undring er når behovet for identifisering er så stort ….støtter det oss eller begrenser det oss?