Mitt eget heroin

sprøyteI møte med klienter, venner og meg selv i den siste tiden kan det se ut som det er et sammenfallende tema hos flere. Hva er MIN lidenskap? Hva er min egentlige drivkraft og motivasjon?

Hva vil jeg egentlig?

Vi strever og strever, bygger, skaper, presterer, leverer, er flinke hele tiden…………til hvilken pris?
Rundt meg er det sykemeldinger, fortvilte sjeler, nedbrutt psyke og kropp og det har ikke kommet over natten.
Vi tviholder på gamle mønstre, behovet for anerkjennelse, flink pike og gutt, vi holder koken og holder fast med begge hender – i ren skjær fortvilelse av at om jeg slipper vil alt gå galt. Da vil jeg eller de rundt meg ramle sammen. Vi lever i opplevelsen av å skulle MÅTTE mye, men hva VIL jeg egentlig?

I går spurte en venn meg; ” hva med energiene for tiden? Hva skaper energilekkasje? Jeg er så sliten, jeg vil bare sove, og jeg har egentlig ikke lyst til noen ting….det er uvanlig og det skremmer meg. Er jeg egentlig bare lat?”

Jeg tror flere enn min venn kan kjenne seg igjen i dette spørsmålet. For vi er alle påvirket av mange av de samme drivkreftene, kulturen, endringene.
Gjennom samtalen delte vi utfordringen med å skape sitt eget liv og derigjennom også skape sin egen virksomhet og jobb. Det krever mye, både tid og innsats og også en god del selvinnsikt og selvransakelse. For hvorfor skal jeg gjøre dette? Hva er min største motivasjon og glede i det jeg gjør? Det holder ikke å si ”jeg vil glede andre, eller jeg vil dele med andre, eller jeg vil være til for andre” – for da tappes vi.

Det finnes både i filosofien og psykologien teorier og utsagn som sier; ”vi gjør aldri noe for noen andre, om ikke det innerst inne gagner oss selv”. Det betyr at om jeg dypest sett ikke er motivert selv av det jeg gir, så går jeg tom. Så spørsmålet tilbake til min venn var: hva er din sterkeste motivasjon i det du gjør nå? hvorfor gjør du det du gjør? Med få ord….
Svarene ble mange og utydelige, og han kom til at det måtte han studere nærmere.

For å komme nærmere inn i den kjernen og det svaret kan vi alle stille oss spørsmålene;

hva lengter JEG etter? Hva er mitt største behov? Hva gledes jeg over?”

Behov og mønster
I begynnelsen kan svarene dekke overflaten av den tilstand vi er i til enhver tid. Om vi er stresset, slitne, så vil som regel alltid svaret blir; Ro, skjønnhet, hvile………Da må dette behovet først dekkes, før vi kan gå dypere. Men er det egentlig den grunnleggende motivasjonen i mitt liv? Eller er det et tegn på at noe må endres for å tilføre noe annet, noe nytt, noe dypere?

Jo flinkere vi er på en ting, jo dårligere er vi som regel på det motsatte. For en som er god på å holde oversikten eller ta kontroll – vil motsatsen være å slippe tak…….det er ikke like enkelt. …. Her har jeg årevis med egen erfaring. For å kunne skape dette skiftet trenger vi være bevisst behovet, motivasjonen for å holde fast. Ellers strever vi bare med nok en ting vi føler oss utilstrekkelig på. Vi må først identifisere behovet som igjen skaper mønsteret og identitetene.

For hvem blir jeg om jeg slipper tak?

Identifikasjon og des-idenfikasjon
Dette er det Psykosyntesen kaller delpersonligheter. Vi har så sterke identifikasjoner til enhver tid om hvem vi er og hva vi er, at vi går oss litt blinde i de. Så når vi skal des-identifisere (trekke oss ut) fra en rolle vi spiller, et karaktertrekk som er vanlig hos oss – så blir vi engstelig, urolige og redde. Kanskje ender vi med å ta enda mer kontroll…..

I møte med en klient i dag benyttet jeg følgende metafor: se for deg at du har en heroin sprøyte. Du er avhengig av denne injeksjonen for å føle deg bra. Heroinen din er: Anerkjennelse, dyktighet, ”problemløseren”. Hva skjer når du ikke injiserer deg lenger med dette?
Da kommer abstinensen. Abstinensen vekker uro, febrilskhet, desperasjon, sorg, fortvilelse m.m……..
Kan du kjenne seg igjen i dette bildet?

I så fall kan det være lurt å stille spørsmålet: Hva er MIN rus?

Høyere bevissthet
For å søke høyere bevissthet, opplever jeg at det også i stor grad handler om å bli oppmerksom på våre egne behov, identifikasjoner, mønster, avhengigheter (heroinen) i vårt liv. Hva identifiserer jeg meg med?
For å kunne skape høyere bevissthet, større frihet, mer glede, handler det om at jeg må des-identifisere meg med mange roller, aspekter og talenter jeg kan ha – for å kunne slippe det nye til.

Jeg må skape en uavhengighet til min egen rus………

Så hva er din rus? Hva er din avhengighet? Som igjen kan skape ditt mønster?
Er det: Anerkjennelse, forståelse, bli sett, hørt, respektert, lede, bli ledet, skape, være, gjøre? Eller noe helt annet?

Min opplevelse er at når vi kan identifisere dette – kan vi også velge å bli fri fra det. Men stikkordet er:

Hva er min rus?

Advertisements

Ut av elendigheten…målrettet utbrenthet?

climbingJeg har selv vært en av disse ”Prestererene” jeg omtaler i innlegget tidligere (fra Presterer til taper) og har fortsatt mye Presterer i meg, men jeg har lært å tøyle den. Jeg gikk selv på den berømte veggen i 2006 og følte det bokstavelig på kropp og sinn hva en slik utbrenthet gjør med en som person, og hvilken taper jeg følte at jeg var blitt. Men, det ble også starten på en ny vei for meg, et mer berikende og innholdsrikt liv. Men for å kunne skape det, måtte jeg jobbe meg gjennom smerten og ubehaget. Ta den tiden det tok og for meg tok det lang tid. Flere år faktisk.

Derfor er fokuset på tid en hemmende faktor når noen skal inn i en friskgjøringsprosess. Det skaper blokade og frustrasjon. Det å hjelpe folk til å se forbi tidsaspektet er en av de største utfordringene med ett utbrent sinn.

I mitt fag Psykosyntese, en transpersonlig psykologi søker vi å inkludere hele mennesket, kropp, sinn, sjel og følelser. Det vil si at vi at vi tror enhver krise er en kilde til noe mer og noe større. At livet forsøker å fortelle oss at vi kan noe mer, at vårt liv har en mening, at vår livskraft skal utnyttes bedre. Men da trenger vi å spille på lag med alle våre evner, talenter og drivkrefter.

Hvilket fokus har du?

Et menneske som har brent seg ut, har ofte hatt ensidig fokus på sitt talent og sine evner, og høyt ønske om å levere og handle. Livet blir ensformig. De som kommer til meg kan kjenne seg igjen i at de har flere egenskaper og talenter, men fokuset har ligget kun et sted over lengre tid. Dette fokuset gjør at de brenner de ut.arketype-logo-500

Ledere som blir utbrent kjenner seg ofte igjen i det jeg beskriver som den effektive eller den omsorgsfulle. De kjenner sin drivkraft, utholdenhet og pågangsmot.  Det er selvfølgelig ikke fasiten for alle, men disse typene har i større grad en evne til å ri seg selv til randen av et sammenbrudd. For denne kraften ligger som en sterk del av personligheten og vi har lett for å identifisere oss med dette som talent, en egenskap eller den vi er.

Ofte når vi blir utbrent er det nettopp fordi vi identifiserer oss med hva vi gjør, fremfor den vi egentlig er. Vi vet kanskje ikke hvem vi er når vi ikke gjør noe? Derfor blander vi kortene. Derfor blir utbrenthet så dramatisk for mange, for de føler at de mister sin identitet.

Når en er utbrent eller utmattet, blir skaperkraften, gleden og kreativiteten borte. Når vi har stått lenge i Prestasjonsbåsen, så vet enhver toppidrettsutøver at det må hvile og forandring til. Hvorfor skulle ikke det gjelde flere? Da trenger vi å øke: Hva gir meg inspirasjon, glede, nytelse.

Det jeg opplever er kjernen hos mange som kommer til meg med en form for utbrenthet eller utmattelse, er at skaperkraften og kreativiteten er borte. Den har de ikke klart å holde vedlikeholde i det daglige livet.

Da trenger å vi ta fokus på et annet aspekt av oss selv.

Hva vil jeg egentlig?

Et av kjennetegnene til Psykosyntesen er fokuset på Vilje og viljekraft. Vi har alle en viljekraft, selv om den kan virke slumrende og fraværende. Ofte bruker vi mye tid og krefter på motvilje – motvilje til å gjøre noe som helst.grundfunktioner-300

Da trenger vi å gå til motsatsen av talent kartet vårt og søke Hva gir meg inspirasjon, glede, nytelse?

Dette ligger i vårt kreative element og fantasien er ren redskap for å hente frem dette i oss.

3 typer viljekraft

Dr. Assagioli som var en Italiensk Psykiater og grunnleggeren av Psykosyntese som psykologisk teori og retning, gjorde det til en av sine livsoppgaver og utforske og beskrive viljen som drivkraft og motor. Han delte den personlige viljen inn i 3 hovedkategorier.

  • Sterk vilje
  • Smidig vilje
  • God vilje

Den sterke viljen er den kraften vi bruker når vi har et klart mål – og går på uten å tenke konsekvenser eller om vi bruker for mye krefter, vi bare kjører på. De som kommer til meg med utbrenthet symptomer kjenner seg godt igjen i denne viljebruken.

Den smidige viljen er den viljen vi bruker når vi har et mål – men hvor vi stadig vurderer minste motstandsvei. Den viljen vi bruker til å stoppe opp underveis, vurdere og finne fleksible løsninger for å nå målet. Dette er en mer hensiktsmessig viljebruk for eksempel i teamarbeid.

Den gode viljen – også kalt den kjærlige viljen. Det er den viljen vi bruker når vi ønsker noe godt for oss selv OG fellesskapet – når vi søker å skape noe utover vår egen vinning. Men ofte bruker mange denne type vilje KUN på andre mennesker og ikke på seg selv. Det kan også skape utbrenthet og depresjoner.

Hvordan gå fra alt vi MÅ til hva vi VIL?

Dette er ikke gjort i en håndvending, fordi hele fokuset og tankegangen må endres og læres på nytt. For å komme ut av situasjonen er det nødvendig å fjerne alle MÅ, BØR, SKULLE en stund og løfte perspektivet. Det tar tid, vennlighet overfor seg selv og selvinnsikt.

Det krever fokus og handling på 3 områder:

  • Behov
  • Mening
  • Grensesetting

Hvilke behov har jeg?

For å forstå hva vi vil, vil det å undersøke våre behov være grunnleggende. Sjelden stopper vi lenge nok etter for å kjenne på følelsene våre og forstå hva de søker å fortelle oss. De blir bare et uttrykk for noe, kanskje dramatisk noen ganger, andre ganger bare irriterende og ukontrollert, men følelsene våre er uttrykk for dypereliggende behov. Disse behovene må belyses og erkjennes for at vi skal kunne skape noe nytt, ny dialog, nytt uttrykk, ny vilje.

Hva gir livet mitt mening?

Dette tar som regel en stund med refleksjon og selvransakelse for å komme til innsikt i.

Dette kan høres enkelt ut, men det er det som regel ikke. For vi er vant til å prestere, levere på deadines, være flinke gutter og jenter og prestere når det forventes, og vi har lært oss til at det forventes hele tiden. Vi blir så opptatt av handling, gjøren til enhver tid. Levere på noe, at den dypere innsikten i egne behov og hva vi egentlig vil blir borte i all støyen.

Grensesetting

En som har kjørt seg selv i grøfta og ligger nede for telling. Trenger først og fremst å bli klar over egne grenser. Egne ressurser og egne behov.

Når egne behov begynner å bli ivaretatt, fordrer det grensesetting for oss selv først, så andre. Det betyr at vi gir omverdenen beskjed om hvor våre grenser går og hva vi tolerer, ønsker og vil. Dette skaper gjerne ubehagelig møter med våre nærmeste, våre medarbeidere, sjefer og omverden generelt.

Det er her vi lærer å tåle oss selv, stå opp for oss selv og det vi har behov for.

Derfor tar det tid å lære seg å sette grenser for seg selv og andre. Grenser er ikke negative, de er nødvendige for at vi skal kunne gi rom for noe annet, noe mer.

Bruk tid

Vi trenger nedetid og ofte har vi ikke lært å skape det. Vi tror vi må alt, fordi vi sammenligner oss med alle rundt, for de ser tydeligvis ut til å mestre alt!

Jeg opplever i min praksis at stadig yngre mennesker blir utbrent. Kravene er ekstreme, men det er ingenting sammenlignet med hva de forventer av seg selv. Denne indre driven har et behov for å synliggjøres, vurderes og revurderes.

Mennesker som er utbrent trenger å føle seg ivaretatt. Det er det ikke alltid det opplever i vårt helsevesen eller av sine arbeidsgivere. Etter kort tid kommer kravene, forventningen om avklaring og svar på hva som skal skje eller skjer.

Bør vi sette mål?endring

Absolutt. Men jeg mener vi må se nøyere på hva målet egentlig er. De fleste som havner i en utbrenthet vil så fort som mulig ut av den og vekk fra alt og tilbake til jobb, om ikke den samme, så ihvertfall en ny. Dette skaper stor motstand i prosessen og forlenger som regel sykdomsforløpet.

Hver gang vi bruker motvilje og motstand blokkerer vi for nye løsninger. Dette er også et sentralt begrep også filosofi innen Mindfullness.

Jeg opplever at det er behov for hensikt og mål i det vi foretar oss, men vi må bruke litt mer tid på å finne målet, og delmålene må være en del av veien.

I en fase hvor noen er syk og utmattet, vil delmålet være å få tilbake mental og fysisk kapasitet. Dette tar ofte tid, og vi må gi det tid og muligheter slik at vi igjen kan skape nye innsikter og drømmer. Derfor er jeg kritisk til de tiltak hvor det kun fokuseres på å komme raskest tilbake i jobb.

Kan vi som samfunn fokusere mindre på tid og mer på individets behov?

 

Fra Presterer til Taper

giraffJeg hører tidligere og nåværende regjering ønsker satse på Psykisk Helse, men jeg lurer av og til på om de egentlig vet hva dette innebærer? I mitt daglige virke som terapeut og coach møter jeg mennesker som har prestert så lenge at de stuper.

De kommer til meg når livet virker meningsløst og de er tappet for krefter. De er såre, irriterte, slitne, forvirret og vil bare ut av smerten.

De som kommer til meg for hjelp, er ikke de som har vært late, sluntret unna utfordringer eller oppgaver gjennom livet eller arbeidskarrieren.

Tvert i mot, de er ledere, mennesker med stort ansvar, mennesker som bærer et ønske om å ville noe mer og som har brent lyset i begge ender for å utføre det de tror på eller føler de må. De har prøvd å strekke til på livets forskjellige arenaer. De har vært sterke lenge, og nå røk strikken. De går fra heltent til utbrent.

Dette er den gruppe mennesker som kan og som regel alltid har satt seg mål og VIL mye… for mye. Det er derfor de har havnet i denne situasjonen og da er det andre verktøy enn mål og krav som skal til. Det disse menneskene trenger å lære er at skaperkraften kommer fra en annen kilde en prestasjon.

Men det som skjer er at disse menneskene møter ofte et helsevesen og et NAV som setter ytterligere press med sine tidsbegrensende og målrettede tiltak. Dette skaper unødvendig ekstra belastning på en allerede sliten kropp og sinn.

Jeg kan verdsette mål og er enig i at vi trenger det og, MEN, det gjelder ikke alle situasjoner og alle mennesker på lik måte.

Jeg vet det finnes leger som forstår at utbrenthet tar tid og NAV medarbeidere som forsøker sitt beste, men oftest mangler disse gode tiltak å referere denne type mennesker til. Legene er rådløse og bundet til krav om rask tilbakevending til arbeidslivet. Her forleden hørte jeg om en lege som foreslår at vi skal gi mennesker tillit til selv å vite om de trenger sykemelding eller ikke. Tenk å ha tillit til at den enkelte kjenner sin kropp best. Både en utfordring, en gave og et ansvar. Jeg applauderer forslaget. Det og tiltakene som enkelte kommuner tilbyr med tverrfaglig bistand til den syke. Hvor de inkluderer trening og veiledning som en del av pakken.

MEN, det som opprører meg er hele systemet og tidstankegangen og felles kursing, hvor alle skal sluses gjennom samme pakke uavhengig av bakgrunn og historie, og tiden for friskgjøring skal skje innenfor 6- 8-uker. Hvor individualiteten blir borte og alle blir håndtert som en gruppe ”syke”. I vårt sosialdemokrati, likhet for alle, tror vi alle kan kjøres gjennom samme program så blir de friske. Det å gi alle samme mulighet, betyr ikke at alle trenger samme oppskrift. Disse menneskene er individer før de blir gruppe.

Deres situasjon kan ikke løses over samme lest eller program. Her må det skreddersys utifra historie, evne, vilje og behov og gi større valgfri behandling til den enkelte.

Kroppens egen antibiotika

Ett nyttårsønske fra meg er at NAV og bedrifter som har sykemeldte medarbeidere tar individene på alvor og ikke kjører alle gjennom en trakt. Jeg ønsker at mennesker kan få differensiert behandling i sin sykemelding. For noen vil angsten og depresjonen på lang vei bli behjulpet gjennom massasje og berøring. Dopamin og serotonin er kroppens egen rus. Den skapes gjennom gledesfylte opplevelser.

I en utbrenthet eller depressiv tilstand er ofte gleden, mestringsfølelsen og tilfredsstillelsen fullstendig borte og dopaminet og serotoninet synker. For noen kan berøring skape økt dopamin og serotonin i hjernen og som igjen vil berolige nerver og angst fylt problematikk. Så for noen mennesker vil massasje, akupunktur og ren fysisk behandling være et godt steg på veien i en slik fase. MEN, det er ikke en del av det offentlige tilbudet. Dette synes jeg også er helt merksnodig. Denne type fysisk behandling i samarbeid med konstruktive samtaler (samtaleterapi/coaching) og få hjelpe til å løfte perspektivet i situasjonen vil være en god vei for mange. Økt dopamin er medvirkende til bedre hukommelse, konsentrasjon og motivasjon.

En person som er utbrent kan ikke skape nye innsikter og mer fokus og huske mer når de er lave på blant annet dopamin. Da må denne balansen opprettes før vi kan gå i gang med neste skritt. Mennesker bør bli tatt på alvor når de knekker, de bør få adgang til et opplegg hvor tid ikke er i fokus, men menneskets behov og utvikling.

Det er prestasjonen som teller….eller?

De jeg beskriver her er ofte streberne i vårt samfunn, de som alltid ønsker å bidra – det er skremmende for disse menneskene og bare tenke tanken på at en ikke bidrar.

Det å lære noe annet enn å Prestere, skaper psykisk motstand hos en som alltid har levert. Denne motstanden tar det tid og ofte kyndig veiledning og forståelse å mestre. En utbrent ”Presterer” vil i stor grad oppleve tap av identitet. Alt de kunne og som før ga mening faller fra hverandre. Hvem er jeg nå? De opplever å miste seg selv.

Jeg blir så frustrert når jeg hører fra bekjente, venner og klienter hvordan legen eller andre messer på at du ha et system i hverdagen din, du trene mer, du se fremover, du tenke på om du skal tilbake til den jobben, du gjøre noe med dette, du , du , du !!! DU MÅ INGETING! Spørsmålet som etter hvert begynner å melde seg er: Hva VIL du?utbrent6

Innspillene fra omverdenen er jeg overbevist om at er velment, men problemet er at for en som selv ikke har opplevd utbrenthet, kan en ikke forstå hvordan det oppleves, eller at bare det å ha en samtale, få et krav på seg gjør at en går i kjelleren. De menneskene jeg fokuserer på har gått fra å prestere stort til plutselig å ikke klare noen ting.

Når de igjen blir bedt om å mestre, fokusere, skape nye mål i en redusert mental og fysisk tilstand gjennom de tiltak de blir sluset inn i, skapes det bare ytterligere utilstrekkelighetsfølelse og en opplevelse av å bli en ”taper”. Å inkludere denne type mennesker inn i en gruppe for å lære sette seg mål, trene mer, skape enda mer system i hverdagen er galematias.

Det ”Prestererene” trenger å lære er å finne tilbake til gleden. Disse menneskene har som regel drevet rovdrift på seg selv i et ønske om å levere og kanskje gjøre noe for andre, men de mister seg selv i prosessen og har til slutt ingenting mer å gi. Ledere og mennesker som føler mye ansvar og omsorg for andre har allerede levd lenge under tidspress og trenger lære å være vennlig overfor seg selv først. Gi slipp på krav og gi seg selv tid til å finne ro og ny styrke.

Når en krise rammer noen, kommer den sjelden som en enkeltstående hendelse. Den er bare toppen av isberget. All tidligere historie, erfaringer og traumer kommer da ofte opp i dagen og må håndteres samtidig. Dette gjør at å sende slike mennesker på et 8-ukers ukers kurs og tro at de skal være ferdig og klar for å gå tilbake til jobb er meningsløst.

En kropp som er utbrent trenger heller ikke mer trening på toppen av slitenheten. Den trenger ro og omsorg og heller late dager som den aldri har opplevd. Et liv uten krav og system i en god stund. Den trenger å lære motsatsen til der den har vært, og det samme gjelder hodet for å skape ny balanse.

De 4 faser

For mange er sykdomfasen forvirrende. De leter etter knagger for å holde seg oppe. Det finnes noen faser en kan forholde seg til i en slik prosess.

  1. Identifikasjon. Bevisstgjøring rundt hva skaper problemet? Årsaken. Hvor ligger presset? Hvordan kan jeg forholde meg til dette som skjer? Hvem blir jeg nå? Hvem vil jeg være?
  2. Aksept. Anerkjenne situasjonen, smerten og problemet. Denne fasen er den mest krevende og sitte lengst inne. Akseptere at jeg er syk! Akseptere at en er utkjørt, utbrent, nede for telling. Vi stritter som regel i mot, og forsøker mestre på det lille vi har av overskudd og går rett i bakken igjen. Dette er en krevende fase, det å ha en aksepterende holdning overfor deg selv, sin energi og mangel på såden. Det mystiske er at når aksepten er der, du overgir deg til situasjonen. Slipper taket – så blir det den forløsende faktor i helbredelsesprosessen.
  3. Vilje. Her blir vi utfordret, har jeg vilje til faktisk å skape endring? Er jeg villig til å gjøre noe nytt? I første omgang starter viljetreningen med å tillate seg å hvile, tillate seg å ta små steg, tillate at dette tar tid. Så kan viljen trenes opp til å skape nye mønstre, nye grenser, ta ansvar for EGNE behov. Det er her forskjellen kommer om du lar deg kjøre i grøfta en gang til, eller du nå styrer utenom. Ofte er det slik at de som er utbrent har tatt større hensyn til alle andres behov enn sine egne. De har trådd over sine egne grenser gang på gang. Nå er tiden inne for å gjøre en endring i dette. Vekke viljen til endring.
  4. Handling: Når viljen er vekket, må innsikten og viljen settes ut i handling. Uten å handle på innsiktene vil vi fortsette stå i samme spor og smerten vil bare forsterke seg. Endringen oppstår som et resultat av den nye handlingen, det nye mønsteret vi skaper basert på ny bevissthet og innsikt. Her vil ofte omverdenen reagere, da du er i ferd med å håndtere ting annerledes enn før, og omgivelsene vil automatisk respondere. Både positivt og negativt. Har du vært en som bar mye ansvar for andre, og nå gir det tilbake, vil dette skape reaksjoner som vi må være forberedt på å tåle.

Hver av disse fasene tar tid, særlig fase 2. Hvor vi må ta medansvar for situasjonen vi har havnet i og innse resultatet. Når noen er i krise er det en grunn til det og da må vi gi oss tid til å se litt på historien og bagasjen og finne mest hensiktmessig behandling for individet.

Jeg etterlyser større personlige valg i vårt helsesystem, større muligheter for å velge sin behandling og sin metode utifra sitt behov. Min påstand er at det er aldri èn løsning som fungerer for alle. La mangfoldet av behandlingsformer bli tatt på større alvor. Ta individet på alvor.

Jeg er glad for at vi i Norge har et system som gir mennesker et helt års mulighet for å komme til hektene. Og for de fleste er dette god nok tid, men det handler også om hvordan denne tiden blir benyttet. Dersom den blir fylt med nye krav eller kun ledig gang i sin egen miserable situasjon – vil ett år ikke hjelpe mye.

Fra må til vil

Så hvordan kan vi gå fra alt vi føler og tror vi MÅ til faktisk å kjenne etter hva vi VIL? Dette er ikke gjort i en håndvending, det er dette som tar tid. Fordi hele fokuset og tankegangen ofte må endres og læres på nytt. ”Prestererene” som går på en smell, og som har nok vilje i seg til å flytte et fjell, men anvendt den på en selvdestruktiv måte, trenger å forstå at det å vise omsorg og omtanke for seg selv ikke er en dårlig egenskap men faktisk gjør at du igjen kan være en bedre leder og medarbeider for andre.

Det jeg etterlyser er fokuset på individet i tilbudet gjennom det offentlig og bedrifter hvor mennesker i krise kan få velge behandlingsopplegg basert på egne behov. Tenk om vi kunne få individuell behandling? Tenk om bedriftene tok et eget ansvar for å hjelpe og bistå sine medarbeidere som knekker? Vi er alltid et enkelt menneske med våre historier og erfaringer uansett hvilken jobb vi er ment å utføre, og av og til blir livet så kaotisk og krevende at vi knekker……tenk om i hadde bedrifter som støttet individet i den prosessen?

Jeg vet noen har det – men det koster……… men koster det ikke mer å ha noen langvarig sykemeldt?? Kanskje har du selv erfart det jeg beskriver her. Kanskje kjenner du noen som er eller har vært i denne situasjonen. Jeg ønsker dere alle et godt nytt år og håper lesingen kanskje er til hjelp, eller støtte i en vanskelig situasjon.

Det finnes folk som forstår og kan hjelpe, men jeg ønsker at det ble større diskusjon rundt tilbudet og hvem som kan bidra og større aksept for tverrfaglig bistand. Jeg tror på at forandring er mulig, jeg tror på at når vi står opp for være ønsker og behov, blir det satt noe i bevegelse, jeg tror at endring er mulig. Men vi må alle gjøre vårt for å gjøre det hørt og sett.

Ny og gammel energi

Tidligere denne sommeren fikk jeg en nytt møte med deg jeg kaller gammel maktstruktur, gammeldags lederskap og gammel energi. Det står i sterk kontrast til de modige menneskene jeg møter på kursene mine, som forstår at styrken ligger i sårbarheten og vennlighet…. Innover og utover…
Jeg undres over at noen ledere føler de må bruke makt, prestige og umulige deadlines for at det skal føles som prestasjon. Jeg undres over at når de i møte med mennesker som kun ønsker en anerkjennelse for ”job well done”, ikke klarer vise litt imøtekommenhet og omtanke. Hvorfor er det den sykemeldte som ”er feil”, og ikke arbeidsplassen som kanskje gjør ting litt forkjært?
597_496174703736510_493223931_n
Ja, vi skal alle lære og sette grenser, gode grenser for oss selv og andre. Det er vårt personlige ansvar, men det behøver ikke frita den andre for å se innover og se om presset kanskje er for stort og at oppgavene og deadlinene er utopiske?
Hvorfor tror enkelte ledere at de må bruke makt for å få sine ansatte til å prestere? Hvem lærte de det? Var det deres sjefer? Dere fedre? Hvorfor tror noen at det å vise varme og forståelse er uprofesjonelt? Kan det være at de er redde selv? Redd for sin egen sårbarhet? Redd for sine egne følelser? Hvorfor skal det være vi som skal tilpasse oss en ytelseskultur som går på helsa løs, og ikke bedriften som skal møte de ansatte der de er? Jeg forstår ikke slik håndtering. Det er mye jeg ikke forstår her i livet og det er en av de…..
Jeg undres videre hvorfor noen ledere tror at makt, undertrykkelse og frykt er de beste redskaper for ytelse …. Når forskning og all sunn fornuft tilsier at det ikke stemmer, tvert imot, forskning viser at skapelsen OG prestasjonene i bedriften og samfunnet blir større når det utvises stor grad av medmenneskelighet, varme og litt forståelse…….
Jeg fortsetter og undre meg over livet og mennesker….og ønsker dere alle en god helg…. ❤

Grensesetting

gresensettingJeg undres av og til hvordan vi skal lære våre barn og sette gode grenser for seg selv, når vi ikke selv gjør det.

Av og til vet vi nesten ikke hvordan eller at det går an virker det som. Jeg husker som barn at når mine foreldre hadde besøk, så forventet de at jeg gikk runden til alle gjestene, menn som kvinner og ga de nattaklem.

Jeg husker at jeg ikke alltid likte det, for det var mennesker der som jeg ikke ville klemme. Når jeg forsøkte hoppe over eller trekke meg unna, fikk jeg beskjed om å være snill og oppføre meg.

Dette minnet sitter i kroppen når jeg som voksen skal lære sette grenser for andre mennesker, nærvær som intimt. Det er ikke alle mennesker de voksne ønsker å klemme på – så hvorfor skal da barna oppdras til det?

Mine foreldre var gode og omtenksomme foreldre, men i dette visste de ikke bedre. De så ikke at barnets intimsone ble invardert og det ikke er bra. De fulgte bare normen, slik de selv var blitt lært opp til om hva som er høflig.

Jeg tenker at vi må lytte til barnas behov for å sette grenser veldig tidlig og ikke oversette de med våre egne. Slik at barn blir trygge på å kunne si nei. Nå tror jeg nok at mange av de barna vi ser i dag er allerede bedre på det – men vi voksne har en tendens til å blande høflighet og kotyme inn i dette.

Vi voksne vet også umiddelbart om det er et menneske vi vil ha nærkontakt med eller ikke. Da trenger vi tryggheten i at det er OK å trekke seg unna, eller si nei takk til en klem eller annen berøring. Våre personlige felt skal vi kunne ivareta selv og ikke la de krenkes på bekostning av en annens behov for klem eller nærhet.

Her begynner alltid diskusjonen. Men da sårer jeg jo noen….javel, men den som opplever bli såret har også et ansvar. Et ansvar for å tillate andre sine grenser….. så hvem sårer/krenker hvem?

Det å sette grenser for seg selv og andre, er også respekt. Respekt for den du er og for andre. Respekt betyr at du ser, forstår, men ikke nødvendigvis skal gi etter eller støtte oppom.

Vi må tørre bli tydeligere tenker jeg. Først forstå sine egne behov og så bli tydeligere i kommunisere de. Det igjen vil tillate andre og ta sine behov på alvor. Det betyr ikke at alle skal dekke hverandres behov, tvert imot, vi må ta ansvar for våre egne og tørre stå for de.

Det opplever jeg gir frihet…. til meg og andre…..