To be or not to be ….

Jeg og Vi – Gjøren og Væren

I Psykosyntese sier vi at vi vokser gjennom 4 akser:

  •  Jeg vs Vi
  • Gjøren vs Væren

Det betyr at alle fire akser eller områder eller like viktige og like verdifulle i vår personlige og spirituelle utvikling og søken etter vårt egentlig Jeg og kanskje høyere Selv.
Vi vil hele tiden søke å finne balansepunktet mellom dem. Hvem er jeg alene og hvem er jeg som en del av et fellesskap. Hva er det jeg gjør? Hvorfor gjør jeg det og hvordan gjenspeiles det i mine handlinger? Når vi blir klar over samspillet i alle disse aspektene vil vi se at hvem jeg ER, er det som skaper mine handlinger og min samhandling med andre.

La oss skape en definisjon av de fire aksene;

  • Jeg aksen; Hvem er jeg og hva er mine behov. Hvilke talenter har jeg og hvordan kommer min frie vilje til uttrykk i det livet jeg lever?
  • Vi aksen; Hvem er jeg i relasjon til andre mennesker? Har jeg definert en rolle for meg selv i samhandlingen med andre og begrenser eller utvikler den meg? Hvem er jeg i den større sammenheng? Hva er mitt bidrag?
  • Gjøren aksen; handler i stor grad om hvordan skaper jeg mitt liv? hvilke handlinger utfører jeg som både tjener og begrenser meg? Hvilken handlto being trenger å gjøre for å få det jeg vil? Får jeg energi når jeg gjør, eller tappes jeg og blir sliten?
  • Være aksen; Hvem blir jeg om jeg ikke gjør noe som helst, finnes det en essens i meg som trenger gjennom? Hvem blir jeg når jeg går bortenfor mine vanlige identifikasjoner? Hva er jeg egentlig?

I forhold til gjøren og væren aksen opplever jeg at vi alle til tider blir så fanget i vår gjøren at vi mister både oversikt og innsikt, noe jeg selv er et godt bevis på. Ofte kan all min gjøren både beskytte meg og hindre meg i å se hva jeg virkelig trenger og hvem jeg egentlig er. Mens en nær venn jeg har, gjør det motsatte. Hun ER før hun gjør, noe som ofte kan provosere meg når jeg setter meg fast i all min gjøren og alle mine oppgaver og handlinger og ikke gir tid til å kjenne etter eller være i stillhet.  Selvfølgelig kan det skape konflikter i vår samhandling, men om vi våger å snakke sant om hva som driver oss, vil vi lære mye om både jeg aksen og vi aksen også, det er tross alt i samspill med hverandre, vi kan speile oss og avsløre hvorfor vektskålen ikke kommer helt i balanse.

Det krever både mot og innsikt og kunne ta valgene bevisst om hvor i aksen vi er og vil være til enhver tid. Det kan være like vanskelig å stå i sin Væren over tid, som det er å være i sin Gjøren.

Jeg kan ofte lengte etter å kjenne at JEG er tilstede i VI og jeg lengter etter at VÆREN skal være essensen i min GJØREN. Det er ikke så enkelt det der, men når lengselen er der, vet jeg at jeg finner frem til de omgivelsene som rommer meg mens jeg øver.

Jeg kan VELGE og sånn er det!

Advertisements

Behovet for identifikasjon

525451_586154934728230_792145807_n

Jeg noterer meg at det er Gay parade i Oslo i helgen….fabelaktig. Jeg er stolt og glad for at jeg bor i et land hvor dette er mulig og ikke minst lovlig. La alle som ønsker å vise sin legning få gjøre det……men den underliggende sorgen i meg er at det faktisk skal være nødvendig….må vi klassifisere oss? Jeg har selv venner og familie som er lesbiske og homo, det er ikke poenget mitt her.

Poenget er at vi i 2014 fortsatt lever i et samfunn nasjonalt og globalt hvor vi setter merkelapper på hverandre. En er lesbisk, en er homo, en er hetero, en er hjemmeværende, en er karrieremenneske, jeg er hvit, du er brun, jeg er norsk, du er utenlandsk…vi setter så mange lapper på vår identitet.

I østlig filosofi hevdes det at vi må slippe vår identifikasjon for å forstå noe mer om hvem vi egentlig er. Hva vi egentlig er laget av………..tør vi det? Innen Psykosyntese jobber vi med å des-identifisere oss. For først når vi kan des-identifisere fra en rolle, en oppgave, en identitet står vi fritt til å observere hva denne rollen skaper og har behov for i livet. Dette kan være en spennende og berikende prosess, og personlig opplever jeg den som veldig befriende. Vi identifiserer oss med diagnoser, roller og dertilhørende handlingsmønstre og oppfattelser. Hvis jeg ikke lenger har en diagnose – hvem blir jeg da? Hvis jeg ikke lenger er den karriereflinke – hvem blir jeg da?

Jeg er selv en av de som har brukt identitetens krykker opp gjennom årene og følt det både svimmelt og skummelt når jeg skal slippe tak i en av krykkene for å gå over på en annen…… Kanskje trenger vi disse krykkene en stund? En periode av livet for å finne et nytt fotfeste, for å forstå mer av hvem vi er og våre behov og hva vi ønsker….men kanskje blir merkelappen og identiteten litt trang etterhvert og vi har behov for noe nytt? Da blir det en ny løsrivelse, min erfaring er at dette skjer. Min identitet er skiftende……..alt ettersom hvilke erfaringer, tanker og ideer jeg skaper underveis.

Det vi identifiserer oss med til enhver tid er det som skaper rammer for oss selv, men også begrensninger. Jeg undrer meg på om vi kan komme dit at vi ikke trenger å identifisere oss i det hele tatt? Hvor vi bare lever, side om side med vår annerledeshet, vår respekt for forskjeller, ulike oppfatninger, holdninger, kulturer, valg, interesser, verdier – er det mulig?

Til daglig jobber jeg med mennesker som søker å bryte rammene og begrensningene som de selv har pålagt seg og opplever at verden rundt forventer av de. MEN, det er en krevende prosess, for uten å identifisere oss med noe – hva blir vi da? Kommer vi i større kontakt med våre egentlig kjerne? Kommer vi nærmere inn til det vi er? Eller løsner fotfeste og holdetaket om livet?

Jeg opplever selv at det er vanskelig og ikke identifisere seg med noe, særlig fordi vi har så mange muligheter til å gjøre det og vi er så vant til å klassifisere det vi opplever, ser og hører. Identifikasjon skaper også tilhørighet og fellesskap. Er vi modne for å være helt fri?

Vi søker vel kanskje alle respekt og anerkjennelse vil jeg tro, på et eller annet plan, for den vi er og det vi står for. Men det er noe som skjer når vi bruker kraft og aggresjon for å få denne anerkjennelsen. Da er det som vi bekrefter at vi MÅ kjempe………jeg lurer på om det finnes en annen vei. Kan vi slippe taket? La det slippe til? Tillate oss å være den vi er – uansett hvem eller hva det er? Slippe taket i andres aksept og anerkjennelse for oss selv?

Jeg vet mange, og jeg har selv vært en av de som synes vi skal bekjempe urettferdighet og urett med store ord, paroler og sympatiserende tog og demonstrasjoner. Jeg synes fortsatt vi skal ta vare på, støtte hverandre og ønske det beste for alle, og at alle skal ha tillatelse til å være som de er. Men, jeg er ikke lenger så sikker på at de virkemidler vi har brukt frem til nå er veien videre.

Når vi bruker kraft og aggresjon på å påpeke forskjellene mellom oss – kan det være med på skape større avstand?

Hva hvis vi fokuserte på likhetene? Felles verdier, interesser, behov. Kunne vi da finne større samhold? Samhandling og fellesskap?

Min undring er når behovet for identifisering er så stort ….støtter det oss eller begrenser det oss?

Gi slipp på det gamle

577235_10151274979142209_1455637433_nEnda et år har godt, og hva har det betydd? Året 2013 var et år for meg personlig preget av mye sykdom og dødsfall. Det var et år med intens transformasjon. Samtidig som det var ekstremt hektisk til tider, var det og en underlig stillstand i mange prosjekter. Det var intense møter, mye sorg og savn, samtidig mye glede og letthet.

Et rart år når jeg tenker tilbake, et år preget av oppbrudd, nye konstellasjoner og nye vennskap. For meg virker det som om energien i dette året er litt forsmak på det som kommer. At vi skal lære å takle raske endringer, at vi må være lettbente for å hoppe over eller gå forbi. At vi trenger lære å stole på oss selv helt og fullt, siden verden rundt oss og de i den er i konstant bevegelse.

Jeg har akkurat skrevet ferdig en artikkel for Ildsjelen om Vilje og Synkronisitet, og jeg tror det henger sammen. Jeg tror på at når vi setter drømmene våre først og lar lengselen bli til en bevisst viljeshandling så skaper vi i større grad det livet vi ønsker oss. Kanskje også blir det bedre enn forventet, om vi gir slipp på tidsplanen for når alt skal være innfridd og overgir oss når motstanden blir for stor.

Om vi fokuserer mer på energien vi ønsker å ha livet, så vil det vi skaper bli tydeligere.  Det er ikke slik jeg ser det en oppskrift som fungerer på alt, eller for alle. Vi må finne vår egen og den er i stadig utvikling, fordypning og endring.

Jeg opplever mange som kan si; ”det er så lett for deg, du får det til”. Javel? Kanskje kan det se slik ut fra utsiden, men det er ikke lett. Ingenting har vært lett. Det å skape sitt eget liv koster noen tårer, noen tenners gnissel, søvnløse netter og tunge dager. Det er konstant ting som må utforskes, vris på, skrus på og prøves igjen, igjen og igjen for å se hva som skjer. Tre tilbake for å se om energien i prosjektet er riktig og noen ganger gi slipp. Tørre gi slipp og bli sluppet taket i.

Jeg så i dag en oppsummering av året som gikk og der står historien om Malala frem. En pike som i vår verden ikke eier mye i materialistisk forstand. Men det hun eier mye av er MOT og VILJE. MOT til å tørre snakke, stå i mot overmakten og undertrykkerne og VILJE til å holde ut, stå på, prøve ny veier. Ønske noe bedre for seg og sine medsøstere. En utdanning og friheten til å velge sitt liv. Ting vi i dette landet tar for gitt. Av og til tror jeg vi har godt av å se litt til andre land, hvor mangelen på materielle goder og friheten til å uttrykke seg er borte, hvor de likevel klarer å oppnå noe for seg selv og flere.

Ofte tror jeg at vi mangler evnen til å kjempe for det vi ønsker oss for vi mangler gløden og lidenskapen. Når lidenskapen blir pakket inn i trygghet, og tryggheten blir viktigere enn gløden, da blir det gjerne stillstand.

Vi har alle en mulighet. En mulighet til å velge. Hver dag velger vi. Vi kan velge hvordan vi skal oppleve dagen. Vi kan faktisk velge hva som skal gå innpå oss eller ikke. Det betyr ikke at det er lett, men vi har valg. Det er jeg veldig opptatt av fortiden. Hva jeg velger!

Særlig nå på starten av et nytt år. Hva vil jeg velge inn livet? Hva vil jeg ha mer av? Det er opp til meg å skape det og legge mindre vekt og energi på det som ikke virker eller gir motstand.

2014I likhet med mange andre, ender jeg alltid opp med å reflektere over året når det er på hell. Det gir meg en mulighet til å oppsummere, stoppe opp og se hva jeg har lært, hva jeg vil ha mer av og hva jeg vil ha mindre av i året som kommer. Når vi starter et nytt år, et nytt prosjekt eller et nytt liv, vil det være nyttig å reflektere over hva som har skjedd og hvilke erfaringer og læring dette har gitt oss.

Her er en av mine refleksjonsmetoder, som kanskje kan være nyttig for flere:

For å få ro og dypere innsikt er det nødvendig å sette av stille tid og rom. Et sted hvor du ikke blir forstyrret og kan konsentrere deg fullt ut.

Er du ny på denne måte å jobbe på foreslår jeg at du begynner hver øvelse med å puste dypt og tell bakover fra 5. La tallet 5, 4, 3 osv. få visualisere seg for ditt indre mens du puster langsomt og dypt.

Ta frem penn og skrivebok og noter svar på følgende, bruk “jeg” form. Dvs. Jeg vil, jeg, har, jeg skal:

Første øvelse: 

  • Hva har skjedd i mitt liv det siste året?
  • Hvor har jeg reist, hva har jeg opplevd og gjort?
  • Hva har jeg lært og forstått gjennom dette året?
  • Hva er min viktigste innsikt?
  • Hva er jeg mest takknemmelig for?

Neste øvelse:

  • Hva motiverer meg?
  • Hvilke ting gleder meg?
  • Hva driver meg (min drivkraft)?
  • Hva får jeg energi av?
  • Hva tapper meg for energi?

Siste øvelse:

  • Hva vil jeg at dette året skal inneholde?
  • Hvordan vil jeg føle det da?
  • Hva vil jeg lære?
  • Hva vil jeg mestre?
  • Hva vil jeg gjøre mer av?
  • Hva er mitt første steg?

La dette være en pekepinn for deg i året som kommer, og gå tilbake og sjekk om det du nå gjør er i tråd med din plan og dine ønsker. Tegn gjerne symboler eller tegninger rundt teksten din for å manifestere disse ønskene og tankene.

Jeg lener meg ofte til sitatet fra Dr. Roberto Assagioli, grunnleggeren av Psykosyntesen:

“Livet er ikke et problem som skal løses, men et mysterium som skal leves”

Jeg ønsker dere alle et fabelaktig og nydelig år 2014, måtte alle dine ønsker komme i oppfyllelse og gleden være med deg i alt du er og gjør!

Ut av elendigheten…målrettet utbrenthet?

climbingJeg har selv vært en av disse ”Prestererene” jeg omtaler i innlegget tidligere (fra Presterer til taper) og har fortsatt mye Presterer i meg, men jeg har lært å tøyle den. Jeg gikk selv på den berømte veggen i 2006 og følte det bokstavelig på kropp og sinn hva en slik utbrenthet gjør med en som person, og hvilken taper jeg følte at jeg var blitt. Men, det ble også starten på en ny vei for meg, et mer berikende og innholdsrikt liv. Men for å kunne skape det, måtte jeg jobbe meg gjennom smerten og ubehaget. Ta den tiden det tok og for meg tok det lang tid. Flere år faktisk.

Derfor er fokuset på tid en hemmende faktor når noen skal inn i en friskgjøringsprosess. Det skaper blokade og frustrasjon. Det å hjelpe folk til å se forbi tidsaspektet er en av de største utfordringene med ett utbrent sinn.

I mitt fag Psykosyntese, en transpersonlig psykologi søker vi å inkludere hele mennesket, kropp, sinn, sjel og følelser. Det vil si at vi at vi tror enhver krise er en kilde til noe mer og noe større. At livet forsøker å fortelle oss at vi kan noe mer, at vårt liv har en mening, at vår livskraft skal utnyttes bedre. Men da trenger vi å spille på lag med alle våre evner, talenter og drivkrefter.

Hvilket fokus har du?

Et menneske som har brent seg ut, har ofte hatt ensidig fokus på sitt talent og sine evner, og høyt ønske om å levere og handle. Livet blir ensformig. De som kommer til meg kan kjenne seg igjen i at de har flere egenskaper og talenter, men fokuset har ligget kun et sted over lengre tid. Dette fokuset gjør at de brenner de ut.arketype-logo-500

Ledere som blir utbrent kjenner seg ofte igjen i det jeg beskriver som den effektive eller den omsorgsfulle. De kjenner sin drivkraft, utholdenhet og pågangsmot.  Det er selvfølgelig ikke fasiten for alle, men disse typene har i større grad en evne til å ri seg selv til randen av et sammenbrudd. For denne kraften ligger som en sterk del av personligheten og vi har lett for å identifisere oss med dette som talent, en egenskap eller den vi er.

Ofte når vi blir utbrent er det nettopp fordi vi identifiserer oss med hva vi gjør, fremfor den vi egentlig er. Vi vet kanskje ikke hvem vi er når vi ikke gjør noe? Derfor blander vi kortene. Derfor blir utbrenthet så dramatisk for mange, for de føler at de mister sin identitet.

Når en er utbrent eller utmattet, blir skaperkraften, gleden og kreativiteten borte. Når vi har stått lenge i Prestasjonsbåsen, så vet enhver toppidrettsutøver at det må hvile og forandring til. Hvorfor skulle ikke det gjelde flere? Da trenger vi å øke: Hva gir meg inspirasjon, glede, nytelse.

Det jeg opplever er kjernen hos mange som kommer til meg med en form for utbrenthet eller utmattelse, er at skaperkraften og kreativiteten er borte. Den har de ikke klart å holde vedlikeholde i det daglige livet.

Da trenger å vi ta fokus på et annet aspekt av oss selv.

Hva vil jeg egentlig?

Et av kjennetegnene til Psykosyntesen er fokuset på Vilje og viljekraft. Vi har alle en viljekraft, selv om den kan virke slumrende og fraværende. Ofte bruker vi mye tid og krefter på motvilje – motvilje til å gjøre noe som helst.grundfunktioner-300

Da trenger vi å gå til motsatsen av talent kartet vårt og søke Hva gir meg inspirasjon, glede, nytelse?

Dette ligger i vårt kreative element og fantasien er ren redskap for å hente frem dette i oss.

3 typer viljekraft

Dr. Assagioli som var en Italiensk Psykiater og grunnleggeren av Psykosyntese som psykologisk teori og retning, gjorde det til en av sine livsoppgaver og utforske og beskrive viljen som drivkraft og motor. Han delte den personlige viljen inn i 3 hovedkategorier.

  • Sterk vilje
  • Smidig vilje
  • God vilje

Den sterke viljen er den kraften vi bruker når vi har et klart mål – og går på uten å tenke konsekvenser eller om vi bruker for mye krefter, vi bare kjører på. De som kommer til meg med utbrenthet symptomer kjenner seg godt igjen i denne viljebruken.

Den smidige viljen er den viljen vi bruker når vi har et mål – men hvor vi stadig vurderer minste motstandsvei. Den viljen vi bruker til å stoppe opp underveis, vurdere og finne fleksible løsninger for å nå målet. Dette er en mer hensiktsmessig viljebruk for eksempel i teamarbeid.

Den gode viljen – også kalt den kjærlige viljen. Det er den viljen vi bruker når vi ønsker noe godt for oss selv OG fellesskapet – når vi søker å skape noe utover vår egen vinning. Men ofte bruker mange denne type vilje KUN på andre mennesker og ikke på seg selv. Det kan også skape utbrenthet og depresjoner.

Hvordan gå fra alt vi MÅ til hva vi VIL?

Dette er ikke gjort i en håndvending, fordi hele fokuset og tankegangen må endres og læres på nytt. For å komme ut av situasjonen er det nødvendig å fjerne alle MÅ, BØR, SKULLE en stund og løfte perspektivet. Det tar tid, vennlighet overfor seg selv og selvinnsikt.

Det krever fokus og handling på 3 områder:

  • Behov
  • Mening
  • Grensesetting

Hvilke behov har jeg?

For å forstå hva vi vil, vil det å undersøke våre behov være grunnleggende. Sjelden stopper vi lenge nok etter for å kjenne på følelsene våre og forstå hva de søker å fortelle oss. De blir bare et uttrykk for noe, kanskje dramatisk noen ganger, andre ganger bare irriterende og ukontrollert, men følelsene våre er uttrykk for dypereliggende behov. Disse behovene må belyses og erkjennes for at vi skal kunne skape noe nytt, ny dialog, nytt uttrykk, ny vilje.

Hva gir livet mitt mening?

Dette tar som regel en stund med refleksjon og selvransakelse for å komme til innsikt i.

Dette kan høres enkelt ut, men det er det som regel ikke. For vi er vant til å prestere, levere på deadines, være flinke gutter og jenter og prestere når det forventes, og vi har lært oss til at det forventes hele tiden. Vi blir så opptatt av handling, gjøren til enhver tid. Levere på noe, at den dypere innsikten i egne behov og hva vi egentlig vil blir borte i all støyen.

Grensesetting

En som har kjørt seg selv i grøfta og ligger nede for telling. Trenger først og fremst å bli klar over egne grenser. Egne ressurser og egne behov.

Når egne behov begynner å bli ivaretatt, fordrer det grensesetting for oss selv først, så andre. Det betyr at vi gir omverdenen beskjed om hvor våre grenser går og hva vi tolerer, ønsker og vil. Dette skaper gjerne ubehagelig møter med våre nærmeste, våre medarbeidere, sjefer og omverden generelt.

Det er her vi lærer å tåle oss selv, stå opp for oss selv og det vi har behov for.

Derfor tar det tid å lære seg å sette grenser for seg selv og andre. Grenser er ikke negative, de er nødvendige for at vi skal kunne gi rom for noe annet, noe mer.

Bruk tid

Vi trenger nedetid og ofte har vi ikke lært å skape det. Vi tror vi må alt, fordi vi sammenligner oss med alle rundt, for de ser tydeligvis ut til å mestre alt!

Jeg opplever i min praksis at stadig yngre mennesker blir utbrent. Kravene er ekstreme, men det er ingenting sammenlignet med hva de forventer av seg selv. Denne indre driven har et behov for å synliggjøres, vurderes og revurderes.

Mennesker som er utbrent trenger å føle seg ivaretatt. Det er det ikke alltid det opplever i vårt helsevesen eller av sine arbeidsgivere. Etter kort tid kommer kravene, forventningen om avklaring og svar på hva som skal skje eller skjer.

Bør vi sette mål?endring

Absolutt. Men jeg mener vi må se nøyere på hva målet egentlig er. De fleste som havner i en utbrenthet vil så fort som mulig ut av den og vekk fra alt og tilbake til jobb, om ikke den samme, så ihvertfall en ny. Dette skaper stor motstand i prosessen og forlenger som regel sykdomsforløpet.

Hver gang vi bruker motvilje og motstand blokkerer vi for nye løsninger. Dette er også et sentralt begrep også filosofi innen Mindfullness.

Jeg opplever at det er behov for hensikt og mål i det vi foretar oss, men vi må bruke litt mer tid på å finne målet, og delmålene må være en del av veien.

I en fase hvor noen er syk og utmattet, vil delmålet være å få tilbake mental og fysisk kapasitet. Dette tar ofte tid, og vi må gi det tid og muligheter slik at vi igjen kan skape nye innsikter og drømmer. Derfor er jeg kritisk til de tiltak hvor det kun fokuseres på å komme raskest tilbake i jobb.

Kan vi som samfunn fokusere mindre på tid og mer på individets behov?

 

Fra Presterer til Taper

giraffJeg hører tidligere og nåværende regjering ønsker satse på Psykisk Helse, men jeg lurer av og til på om de egentlig vet hva dette innebærer? I mitt daglige virke som terapeut og coach møter jeg mennesker som har prestert så lenge at de stuper.

De kommer til meg når livet virker meningsløst og de er tappet for krefter. De er såre, irriterte, slitne, forvirret og vil bare ut av smerten.

De som kommer til meg for hjelp, er ikke de som har vært late, sluntret unna utfordringer eller oppgaver gjennom livet eller arbeidskarrieren.

Tvert i mot, de er ledere, mennesker med stort ansvar, mennesker som bærer et ønske om å ville noe mer og som har brent lyset i begge ender for å utføre det de tror på eller føler de må. De har prøvd å strekke til på livets forskjellige arenaer. De har vært sterke lenge, og nå røk strikken. De går fra heltent til utbrent.

Dette er den gruppe mennesker som kan og som regel alltid har satt seg mål og VIL mye… for mye. Det er derfor de har havnet i denne situasjonen og da er det andre verktøy enn mål og krav som skal til. Det disse menneskene trenger å lære er at skaperkraften kommer fra en annen kilde en prestasjon.

Men det som skjer er at disse menneskene møter ofte et helsevesen og et NAV som setter ytterligere press med sine tidsbegrensende og målrettede tiltak. Dette skaper unødvendig ekstra belastning på en allerede sliten kropp og sinn.

Jeg kan verdsette mål og er enig i at vi trenger det og, MEN, det gjelder ikke alle situasjoner og alle mennesker på lik måte.

Jeg vet det finnes leger som forstår at utbrenthet tar tid og NAV medarbeidere som forsøker sitt beste, men oftest mangler disse gode tiltak å referere denne type mennesker til. Legene er rådløse og bundet til krav om rask tilbakevending til arbeidslivet. Her forleden hørte jeg om en lege som foreslår at vi skal gi mennesker tillit til selv å vite om de trenger sykemelding eller ikke. Tenk å ha tillit til at den enkelte kjenner sin kropp best. Både en utfordring, en gave og et ansvar. Jeg applauderer forslaget. Det og tiltakene som enkelte kommuner tilbyr med tverrfaglig bistand til den syke. Hvor de inkluderer trening og veiledning som en del av pakken.

MEN, det som opprører meg er hele systemet og tidstankegangen og felles kursing, hvor alle skal sluses gjennom samme pakke uavhengig av bakgrunn og historie, og tiden for friskgjøring skal skje innenfor 6- 8-uker. Hvor individualiteten blir borte og alle blir håndtert som en gruppe ”syke”. I vårt sosialdemokrati, likhet for alle, tror vi alle kan kjøres gjennom samme program så blir de friske. Det å gi alle samme mulighet, betyr ikke at alle trenger samme oppskrift. Disse menneskene er individer før de blir gruppe.

Deres situasjon kan ikke løses over samme lest eller program. Her må det skreddersys utifra historie, evne, vilje og behov og gi større valgfri behandling til den enkelte.

Kroppens egen antibiotika

Ett nyttårsønske fra meg er at NAV og bedrifter som har sykemeldte medarbeidere tar individene på alvor og ikke kjører alle gjennom en trakt. Jeg ønsker at mennesker kan få differensiert behandling i sin sykemelding. For noen vil angsten og depresjonen på lang vei bli behjulpet gjennom massasje og berøring. Dopamin og serotonin er kroppens egen rus. Den skapes gjennom gledesfylte opplevelser.

I en utbrenthet eller depressiv tilstand er ofte gleden, mestringsfølelsen og tilfredsstillelsen fullstendig borte og dopaminet og serotoninet synker. For noen kan berøring skape økt dopamin og serotonin i hjernen og som igjen vil berolige nerver og angst fylt problematikk. Så for noen mennesker vil massasje, akupunktur og ren fysisk behandling være et godt steg på veien i en slik fase. MEN, det er ikke en del av det offentlige tilbudet. Dette synes jeg også er helt merksnodig. Denne type fysisk behandling i samarbeid med konstruktive samtaler (samtaleterapi/coaching) og få hjelpe til å løfte perspektivet i situasjonen vil være en god vei for mange. Økt dopamin er medvirkende til bedre hukommelse, konsentrasjon og motivasjon.

En person som er utbrent kan ikke skape nye innsikter og mer fokus og huske mer når de er lave på blant annet dopamin. Da må denne balansen opprettes før vi kan gå i gang med neste skritt. Mennesker bør bli tatt på alvor når de knekker, de bør få adgang til et opplegg hvor tid ikke er i fokus, men menneskets behov og utvikling.

Det er prestasjonen som teller….eller?

De jeg beskriver her er ofte streberne i vårt samfunn, de som alltid ønsker å bidra – det er skremmende for disse menneskene og bare tenke tanken på at en ikke bidrar.

Det å lære noe annet enn å Prestere, skaper psykisk motstand hos en som alltid har levert. Denne motstanden tar det tid og ofte kyndig veiledning og forståelse å mestre. En utbrent ”Presterer” vil i stor grad oppleve tap av identitet. Alt de kunne og som før ga mening faller fra hverandre. Hvem er jeg nå? De opplever å miste seg selv.

Jeg blir så frustrert når jeg hører fra bekjente, venner og klienter hvordan legen eller andre messer på at du ha et system i hverdagen din, du trene mer, du se fremover, du tenke på om du skal tilbake til den jobben, du gjøre noe med dette, du , du , du !!! DU MÅ INGETING! Spørsmålet som etter hvert begynner å melde seg er: Hva VIL du?utbrent6

Innspillene fra omverdenen er jeg overbevist om at er velment, men problemet er at for en som selv ikke har opplevd utbrenthet, kan en ikke forstå hvordan det oppleves, eller at bare det å ha en samtale, få et krav på seg gjør at en går i kjelleren. De menneskene jeg fokuserer på har gått fra å prestere stort til plutselig å ikke klare noen ting.

Når de igjen blir bedt om å mestre, fokusere, skape nye mål i en redusert mental og fysisk tilstand gjennom de tiltak de blir sluset inn i, skapes det bare ytterligere utilstrekkelighetsfølelse og en opplevelse av å bli en ”taper”. Å inkludere denne type mennesker inn i en gruppe for å lære sette seg mål, trene mer, skape enda mer system i hverdagen er galematias.

Det ”Prestererene” trenger å lære er å finne tilbake til gleden. Disse menneskene har som regel drevet rovdrift på seg selv i et ønske om å levere og kanskje gjøre noe for andre, men de mister seg selv i prosessen og har til slutt ingenting mer å gi. Ledere og mennesker som føler mye ansvar og omsorg for andre har allerede levd lenge under tidspress og trenger lære å være vennlig overfor seg selv først. Gi slipp på krav og gi seg selv tid til å finne ro og ny styrke.

Når en krise rammer noen, kommer den sjelden som en enkeltstående hendelse. Den er bare toppen av isberget. All tidligere historie, erfaringer og traumer kommer da ofte opp i dagen og må håndteres samtidig. Dette gjør at å sende slike mennesker på et 8-ukers ukers kurs og tro at de skal være ferdig og klar for å gå tilbake til jobb er meningsløst.

En kropp som er utbrent trenger heller ikke mer trening på toppen av slitenheten. Den trenger ro og omsorg og heller late dager som den aldri har opplevd. Et liv uten krav og system i en god stund. Den trenger å lære motsatsen til der den har vært, og det samme gjelder hodet for å skape ny balanse.

De 4 faser

For mange er sykdomfasen forvirrende. De leter etter knagger for å holde seg oppe. Det finnes noen faser en kan forholde seg til i en slik prosess.

  1. Identifikasjon. Bevisstgjøring rundt hva skaper problemet? Årsaken. Hvor ligger presset? Hvordan kan jeg forholde meg til dette som skjer? Hvem blir jeg nå? Hvem vil jeg være?
  2. Aksept. Anerkjenne situasjonen, smerten og problemet. Denne fasen er den mest krevende og sitte lengst inne. Akseptere at jeg er syk! Akseptere at en er utkjørt, utbrent, nede for telling. Vi stritter som regel i mot, og forsøker mestre på det lille vi har av overskudd og går rett i bakken igjen. Dette er en krevende fase, det å ha en aksepterende holdning overfor deg selv, sin energi og mangel på såden. Det mystiske er at når aksepten er der, du overgir deg til situasjonen. Slipper taket – så blir det den forløsende faktor i helbredelsesprosessen.
  3. Vilje. Her blir vi utfordret, har jeg vilje til faktisk å skape endring? Er jeg villig til å gjøre noe nytt? I første omgang starter viljetreningen med å tillate seg å hvile, tillate seg å ta små steg, tillate at dette tar tid. Så kan viljen trenes opp til å skape nye mønstre, nye grenser, ta ansvar for EGNE behov. Det er her forskjellen kommer om du lar deg kjøre i grøfta en gang til, eller du nå styrer utenom. Ofte er det slik at de som er utbrent har tatt større hensyn til alle andres behov enn sine egne. De har trådd over sine egne grenser gang på gang. Nå er tiden inne for å gjøre en endring i dette. Vekke viljen til endring.
  4. Handling: Når viljen er vekket, må innsikten og viljen settes ut i handling. Uten å handle på innsiktene vil vi fortsette stå i samme spor og smerten vil bare forsterke seg. Endringen oppstår som et resultat av den nye handlingen, det nye mønsteret vi skaper basert på ny bevissthet og innsikt. Her vil ofte omverdenen reagere, da du er i ferd med å håndtere ting annerledes enn før, og omgivelsene vil automatisk respondere. Både positivt og negativt. Har du vært en som bar mye ansvar for andre, og nå gir det tilbake, vil dette skape reaksjoner som vi må være forberedt på å tåle.

Hver av disse fasene tar tid, særlig fase 2. Hvor vi må ta medansvar for situasjonen vi har havnet i og innse resultatet. Når noen er i krise er det en grunn til det og da må vi gi oss tid til å se litt på historien og bagasjen og finne mest hensiktmessig behandling for individet.

Jeg etterlyser større personlige valg i vårt helsesystem, større muligheter for å velge sin behandling og sin metode utifra sitt behov. Min påstand er at det er aldri èn løsning som fungerer for alle. La mangfoldet av behandlingsformer bli tatt på større alvor. Ta individet på alvor.

Jeg er glad for at vi i Norge har et system som gir mennesker et helt års mulighet for å komme til hektene. Og for de fleste er dette god nok tid, men det handler også om hvordan denne tiden blir benyttet. Dersom den blir fylt med nye krav eller kun ledig gang i sin egen miserable situasjon – vil ett år ikke hjelpe mye.

Fra må til vil

Så hvordan kan vi gå fra alt vi føler og tror vi MÅ til faktisk å kjenne etter hva vi VIL? Dette er ikke gjort i en håndvending, det er dette som tar tid. Fordi hele fokuset og tankegangen ofte må endres og læres på nytt. ”Prestererene” som går på en smell, og som har nok vilje i seg til å flytte et fjell, men anvendt den på en selvdestruktiv måte, trenger å forstå at det å vise omsorg og omtanke for seg selv ikke er en dårlig egenskap men faktisk gjør at du igjen kan være en bedre leder og medarbeider for andre.

Det jeg etterlyser er fokuset på individet i tilbudet gjennom det offentlig og bedrifter hvor mennesker i krise kan få velge behandlingsopplegg basert på egne behov. Tenk om vi kunne få individuell behandling? Tenk om bedriftene tok et eget ansvar for å hjelpe og bistå sine medarbeidere som knekker? Vi er alltid et enkelt menneske med våre historier og erfaringer uansett hvilken jobb vi er ment å utføre, og av og til blir livet så kaotisk og krevende at vi knekker……tenk om i hadde bedrifter som støttet individet i den prosessen?

Jeg vet noen har det – men det koster……… men koster det ikke mer å ha noen langvarig sykemeldt?? Kanskje har du selv erfart det jeg beskriver her. Kanskje kjenner du noen som er eller har vært i denne situasjonen. Jeg ønsker dere alle et godt nytt år og håper lesingen kanskje er til hjelp, eller støtte i en vanskelig situasjon.

Det finnes folk som forstår og kan hjelpe, men jeg ønsker at det ble større diskusjon rundt tilbudet og hvem som kan bidra og større aksept for tverrfaglig bistand. Jeg tror på at forandring er mulig, jeg tror på at når vi står opp for være ønsker og behov, blir det satt noe i bevegelse, jeg tror at endring er mulig. Men vi må alle gjøre vårt for å gjøre det hørt og sett.

Beskyttelse eller grensesetting?

I dag har temaet rundt meg handlet om beskyttelse og grensesetting. Hva er forskjellen? Her er noe av det jeg har lyst og dele om temaet og forslag til øvelse for den som er nysgjerrig.

Beskyttelse og grensesetting

Beskyttelse er noe vi trenger opp igjennom livet før vi er voksne og store (eller modne) nok i oss selv til å ta ansvar for egen læring. Det betyr at inntil et visst punkt i livet vil vi automatisk beskytte oss mot ubehageligheter og det som oppleves som farlige situasjoner.

182626_337684373018774_1441850271_n

Der beskyttelse er en passiv handling – er grensesetting en aktiv handling.

Grensesetting er også en aktiv holdning til livet og andre mennesker og oss selv. Vi trenger lære sette gode grenser for oss selv. Nå er det tid for at vi skal pushe oss selv og når vi ikke skal det. Vi trenger lære når det er på sin plass å sette grenser for andre menneskers inntreden i vårt liv, meninger, holdninger, handlinger, og når det er tid for å åpne og ta imot.

Dette lærer vi kun gjennom å identifisere vår evne til grensesetting og observere når vi beskytter oss og når vi setter grenser. Lære forskjellen.

En måte å oppleve forskjellen er å føle deg inn i energien av ens egen opplevelse av disse to handlingene.

Øvelse:

Min beskyttelse: Hvordan oppleves den? hvordan føles den, trang, trygg, åpen, tildekket, tett, automatisk, hurtig, langsom – noe helt annet?..bare føl … når kommer den, i hvilke situasjoner, med hvilke mennesker, og hva er min automatiske handling?

Gå så inn og føl når setter du grenser? For hvem? Hvordan? Hvilke situasjoner, hvilke mennesker – føl energien av grensesetting. Hva gjør det med deg? Hva vekker det i deg? Hvem blir du når du setter grenser for andre? Når setter du grenser for deg selv? Er de gode? Stramme? Løse? Bare observer.

Skriv ned dine tanker, refleksjoner og følelser rundt opplevelsen.

………………

Beskyttelsen kommer ofte når vi er utrygge. Grensesetting er noe vi gjør når vi er trygge.

Når er du hva?

Vi trenger alle rammer og former til en viss grad for å beherske våre indre krefter, følelser og tanker. Men når formen blir for liten, blir vi utfordret på å gå ut av komfortsonen. Livet vil ubønnhørlig kaste oss ut i situasjoner hvor vi får testet oss selv, våre innsikter og ferdigheter.

Det å beherske sin utrygghet – gå fra frykt til besluttsom handling er en god følelse, men det er ikke gjort over natten. Det trengs ofte oppmerksomhet, innsikt og så handling etter handlig for å øve den muskelen som skal tørre gi oss det rommet vi trenger til enhver tid. Ingen andre vil kunne gi oss det rommet – det er noe vi må ta selv og bære ansvaret for behovet.

Jeg håper noe av dette kan være til inspirasjon og nytte for flere som søker sin egen Selvrealisering og som søker finne sin plass i seg selv.

Tør du ta din plass?

God helg, Klem fra Mariann

Fra heltent til utbrent og tilbake

duracell kaninDe første 14 årene av mitt internasjonale arbeidsliv utviklet jeg en Duracell kanin personlighet, som jeg i dag kaller ”Prestereren”. Det var den delen av meg som ønsket å presentere, vise at jeg kunne, som ble stolt av å multitaske, og holde 70 baller i luften samtidig. Den som ikke sov om natten før et viktig prosjekt, den som fikk magesår ved tanken på kritikk, den som uttrykte nedlatenhet overfor de som ikke mestret eller sto på. Dette var den i meg som var trent i å levere, selv om jeg egentlig hadde behov for å si nei, så sa jeg ja. Da ble jeg “den flinke”, “den servicemindede”, den som fikk jobben gjort. Og jeg var stolt av det. Jeg var til og med stolt av å være stresset……..tro det eller ei. Men det fikk meg til å føle meg viktig – at det jeg gjorde betydde noe.

Det jeg ikke skjønte den gang var at dette var den delen av meg som var mest usikker. Mest uttrygg og manglet en del på egenverd, og selvfølelse.
Dette var den delen av meg som ville prestere for å få anerkjennelse. Bekreftelse på at jeg var god nok. …………..

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha den denne delpersonligheten. Det gode med den er jo at den får meg dit jeg vil mange ganger, den har drivkraft og mot. Men den kan også være ganske begrensende når kroppen og hodet sier stopp – jeg trenger hvile, og den setter bare inn ekstra giret og kjører på…………gjett hva som skjer? Riktig, det blir brå stopp.
Slik ble det også den september dagen i 2005 da jeg gikk til legen for å ta noen blodprøver siden jeg nå følte at jeg manglet så mye energi, var slapp og sliten, alt virket håpløst, jeg var krakilsk og oppfarende for den minste ting og jeg gråt hele tiden. Legen så på meg, hørte på meg og sykemeldte meg på flekken. NEI, NEI ropte jeg….. det har jeg ikke tid til………”du får en dag på deg, til å rydde kontoret og sette opp ”out of office” svaret på mailen din”, sa legen og klappet sammen blokken.
Nederlaget var et faktum. Jeg mestret ikke. Jeg var en taper! En skikkelig taper, en som de jeg hadde sett ned på, som ikke tålte noe. NÅ var jeg en slik……..sykemeldt……hva skal jeg gjøre hjemme?

Hvem var jeg nå? Jeg skvatt når telefon ringte, tilfelle det var noen som ville avkreve meg for et svar. Et svar på en lunsj invitasjon eller når jeg kom tilbake i jobb. Begge deler var nesten like vanskelig å ta stilling til. Jeg var fullstendig tom i hodet. Jeg som hadde organisert prosjekter med mange hundre mennesker fra flere nasjoner involvert. Senest med Kongen og Dronningen. Jeg kunne ikke en gang ta stilling til om jeg klarte vaske klær og ta oppvasken på samme dag. Bare tanken stresset meg helt ut.
Hvem var dette som hadde tatt bolig i min kropp? Og denne kroppen som også nektet å lystre. Hvor det å gå opp trappen hjem ble for mye så jeg lurte på hvor mange timer det ville være før jeg var i 5. etg. Var dette en taper i meg som alltid hadde ligget der og som nå tok hevn? Hadde jeg egentlig bare løyet for alle, og ”faket” mine evner og prestasjoner? Kanskje kunne jeg egentlig ingen ting? Kanskje var det hele bare oppspinn og jeg hadde vært en god skuespiller som plutselig mistet manus?

Mange tanker, mange følelser og stor opplevelse av fortvilelse, tap og ukjent grunn under føttene. Det vil si, av og til føltes som jeg var i fritt fall. Noe drømmene mine også tydet på. I mange netter drømte jeg om å kjøre bil. Det var bare det at jeg satt aldri i forsetet. Jeg var enten på lasteplanet, bakerst eller i passasjer setet – helt uten styring og kontroll.
Det tok lang tid før jeg kunne akseptere det faktum at jeg var utbrent og jeg selv hadde latt det skje. Jeg kunne forsøke skylde på dårlige sjefer, krevende kollegaer, trengende medarbeidere – men i bunn og grunn var det jo jeg som aldri hadde sagt nei. Det vil si, jeg hadde forsøkt, men var ikke emosjonelt forberedt på å takle konsekvensene.

Dette lærte meg noe om indre styrke og hvor den kommer fra. Evnen til å si nei til andre, uten å føle seg som en dritt. Evnen til å sette egne grenser og egne behov foran andres. Det jeg sakte men sikkert skjønte var at denne forvaklede, litt håpløse, sårbare situasjonen jeg var i – lærte meg noe ingen lærebøker eller sjefer kunne lære bort.
Den lærte meg noe om mitt egenverd, og hvordan jeg satte pris på meg selv, og hvordan jeg til stadighet hadde satt andres behov og visjoner fremfor mine egne……….nå var det det slutt! Jeg ville ta tilbake mitt liv, mine krefter, mine ideer og mine behov!

Sakte men sikkert begynte drømmene og føre meg over i førersetet. Først med for høyt ratt, så med tåkelagt vei, så med bil uten bremser…. Men sakte begynte jeg å få taket på bilen igjen og følte at jeg faktisk var med å styre litt igjen.

Dette var når jeg hadde fått oversikt over de følelsene og tankene og mønstrene som hadde brakt meg dit jeg var, og hvordan jeg nå måtte ta tak og endre holdning, tanker og sette innsikten ut i praktisk handling.

Dette skremte i hvertfall livskiten ut av meg, si opp jobben? At jeg var lei jobben det hadde jeg visst lenge, men hva jeg skulle gjøre – det visste jeg ikke. Hvordan skulle jeg nå leve? Hva slags inntekt kunne jeg skape?
Dette ble neste fase i utviklingen. Mitt syn på penger, ergo hva jeg selv var verdt og min frykt for ikke å ha penger. Her vet jeg andre er tøffere enn meg, men det hjalp jo ikke meg – når det var jeg som var redd for å bli fattig, miste hus og bil og levebrød.

Ny fase: Bekjempe frykten. Se den møte den og avsløre den. Hva lå bak? Jo, det at jeg igjen ikke visste om jeg var god nok. Modig nok, til å følge drømmen, Sterk nok, til å tåle konsekvensene.
Jeg hadde alltid lest bøker om sterke mennesker, kvinner i særdeleshet, som turde hoppe, turde stå opp for noe de trodde på, som turde være annerledes og jeg så opp til disse. Hele tiden med tanken om at ”ja, ja men det gikk jo bra for deg” for det faktum at de skrev boken viste jo at de hadde lykkes. Så da var det jo ikke så farlig – når slutten var bra.

Det tok meg litt tid å innse at ei heller disse kvinnene (og mennene) visste slutten når de bega seg ut på sin vei. Det er jo nettopp det tillit og mot skal vise oss, det har jeg skjønt senere. Det at jeg må tørre satse uten å vite hvordan det går og bare håpe å tro at jeg vil takle det som skjer, når det skjer.

Ofte kom tvilen inn, ja men er jeg god nok? kan jeg noe egentlig? kan jeg det jeg holder på med? kan jeg leve av dette? er dette virkelig et ordentlig liv? burde jeg ikke gjort noe annet? Tvilen og frykten er våre verste motstandere. Ikke nok med at de blokkerer kreativiteten, men selve tanken, lager nedadgående spiral i vår utvikling – se bare bildet her fra forskning rundt temaet nederst.

Sakte begynte jeg å innse at jeg var noe verd, selv om jeg ikke jobbet. At jeg hadde en verdi selv når jeg ikke leverte, presterte i noen grad. Det at jeg var et tenkende, følende, fysisk vesen var nok………tenk at det var nok? Det var jo til å bli overlykkelig av!

Jeg var faktisk for første gang i ferd med å føle meg fri. Fri fra mitt eget ræl, egne begrensninger og pålagte bekymringer. Jeg kunne endelig begynne å vikle meg Selv ut…

Jeg tror ikke på noen måte at denne erfaringen er unik. Jeg opplever mange rundt meg som har erfart det samme. Men det er noe med å dele denne følelsen av å ikke mestre, dette å ikke føle seg tilstrekkelig eller god nok. Jeg tror mange av oss kan kjenne på den daglig og den bringer lite lykke.

Derfor er det at det er blant annet denne erfaringen som har inspirert meg til å lage kurset Sjef i eget liv. Hvor vi ser litt på de tanker, mønstre og delpersonligheter som begrenser vår utvikling, vår kreativitet og glede. Min erfaring ble at jeg måtte litt tilbake til grunnmuren, se litt på hva den var laget av og skape en ny og bedre plattform.

Det jeg vet idag er at hvordan jeg tenker og hvordan jeg føler har en stor påvirkning på min fysiske helse. Her et bilde fra boken til Dr. Hawkins, Power vs. Force som forsker på våre emosjoners påvirkning på vår helse.
vibrasjoner1-300x300

Har du lyst å lære mer om hvordan bli Sjef i eget liv – så er du hjertelig velkommen.  Det rare er, du er sjefen enten du vet det eller ei.

Ta kontakt for mer informasjon på mariann@levdittliv.no