Nåden

Solen vender i morgen og vi er snart enda lysere tider i møte, både inni og utenpå. Det skaper også konflikter. Mercur er fortsatt i retrograd, den snur den 23. desember. Når Mercur, planeten for bevegelse og kommunikasjon går i retrograd, skapes det ofte store kommunikative utfordringer og misforståelser. Vi vil være best tjent med å avvente store beslutninger, skrive avtaler, lansere nye prosjekt eller kjøpe ting med bevegelige deler. Nettopp fordi denne energien går baklengs, og vi vil jobbe mot energien om vi forsøker pushe noe forover. Derimot det vi tjener på i en retrograd periode er å gå innover, tilbake til gamle hendelser, fortiden, sår og avtaler vi har gjort. Vårt underbevisste er mer tilgjengelig i slike perioder. Vi kan lettere stille spørsmålet; Hva trenger jeg ta et oppgjør med, hva kan jeg re-forhandle, re-foredle, re-vurdere.

Vi opplever ofte at det oppstår enda mer kaos og forviklinger i relasjoner og fremdrift når Mercur i retrograd. Da hjelper det å være oppmerksom på hvilken retning denne planeten har og benytte anledningen til å se bakover for å se hva du må vurdere eller sjekke på nytt.

Tiden vi står i er en stor overgang. Vi gjør et stort energetisk skifte i 2018. Vi har vært i store utfordringer og endringer etter skiftet i 2012 og frem til i dag 2017. Energiene har blitt mer og mer intense år for år. Det tidligere skjulte blir belyst. Ting vil opp i dagen, blir transparent. Vi blir tvunget i kne til å se våre egne skygger, ta et oppgjør med hvem vi er, hva vi er laget av og hvor vi vil.

Projeksjoner blir avslørt og utfordret

Vi blir i større og større grad utfordret på å stå i egen energi. Det er ikke akseptert i den nye energien å hente eller stjele den fra andre. Vi må lære å ta ansvar for hva som er mitt og hva som er ditt. Når vi i møte med andre ønsker å bli reddet eller vi gir det andre menneske oppgaven om å ta oss til et bedre liv, så overfører vi kraften vår. Vi gir den bort og mister oss selv. Vi opprettholder også avhengigheten.
Det samme gjør vi når vi ønsker at andre skal oppføre seg slik vi ønsker at de skal være for oss, fremfor å akseptere at de er som de er – individer med egen rett til å leve sitt liv – akkurat som oss selv.
I den siste tiden har jeg stått i mange slike projeksjoner. Jeg tror flere av dere kan kjenne på det samme. Derfor har jeg blitt inspirert til å lage en Podcast og første episode kommer i januar og omhandler tema Energityver. Hvor finnes de? Og hva er det og hvordan håndterer jeg de.

Lys og mørke – eksplosjon og kollisjon

Den tiden vi er inne blir vi utfordret på å møte både vårt eget mørke – det vi selv har sendt ut en eller annen gang – som vi nå får et gjensvar på (for all energi kommer i retur – enten før eller sener og i disse tider FØR). I dette møtet kan vi velge å fornekte, fortrenge eller vi kan møte det, ta et oppgjør med det, og se hvordan vi kan transformere det i et høyere perspektiv, nemlig kjærlighet.

Da jeg satt på toget hjem fra jobb i dag – var jeg takknemmelig for at jeg hadde fått dette møtet med denne personen som provoserte meg til eksplosjon denne uken. For dette ble også et møte med meg selv og hvor en annen person kunne speile en tidligere versjon av meg selv. Jeg fikk anledning til å se det fra et høyere perspektiv. Nemlig betydningen av å ta ansvar for egne holdninger, tanker og følelser UTEN å overføre de på andre. Det er ikke alltid like lett, og derfor tråkker både jeg og andre i salaten, SELV om vi kanskje vet bedre, eller skulle ønske vi hadde håndtert ting bedre. Når vi nærer sinne vårt, og lar oss lede av det – lar vi også andre krefter nære seg på oss – det er uhensiktsmessig.

Jeg har kjent på hvor vanskelig det har vært å ta meg ut av sinne som ble skapt – hvor jeg følte meg tråkket på. Jeg forsøkte å heve meg over det, møte det med ro. Det gikk ikke så godt akkurat der og da, nettopp fordi det rokket ved og vekket et slikt grunnleggende sår i meg og det var som om hele den menneskelig reisen gjennom mange liv  i å bli tråkket på, holdt nede, forkastet ble reaktivert i X1000 amper.

Jeg forsøkte mentalt utenfor situasjonen igjen litt senere og lykkes litt bedre, men så kom urettmessigheten, historien og alt det dette bar med seg – og jeg var i løpet av et nano sekund sint som ei fele igjen, Jeg formelig lyste opp som en julekule. Dessverre ikke med kjærlighet men med sinne og aggresjon. Jeg VET hvor destruktivt sinne er for meg og kroppen min, mitt emosjonelle og spirituelle felt. Jeg VET hvor lite elegant det tar seg ut, hvor liten jeg blir – likevel klarte jeg ikke beherske det. Så igjen måtte jeg forsøke å bruke alle verktøy jeg hadde for å roe meg ned.

Jeg skrev flere mailer, som hjalp noe i å skape klarhet i hva det handlet om for meg i hvert fall – og til slutt kunne jeg se det fra flere perspektiv og ta meg ut av sinne-sirkuset.

Etter en slik emosjonell runde er jeg helt utmattet – du kjenner deg kanskje igjen. Julen og innledningen til julen skal jo liksom være en god tid for oss alle – noe den ikke er for alle. Mange møter seg selv i døra, stresset, utslitt og absolutt ikke i et mottakende modus, eller fyllt med lys og kjærlighet til sin neste. Lys møter mørke og det krasjer noe så inn i hampetutten…da trenger vi tilgivelse. Nåde og Tilgivelse er en den høyeste form for kjærlighet, og det er det ikke bare kirken som kan gi det. Vi kan gi det til oss selv fra vårt Høyeste SELV om vi kan klare det, og ofte trenger vi gå noen runder før vi kommer dit.

Derfor på hjemturen i dag, bestemte jeg meg for å bruke enda et av mine verktøy i å få helet situasjonen, det emosjonelle stresset og valget falt instinktivt på meditasjonen Nåden og Tilgivelsen. Det var som hånd i hanske for å finne tilbake til egenkjærligheten og roen.

Jeg deler dette i dag med dere, for i morgen er det vintersolverv og vi har nye muligheter og portaler for å tilgi oss selv, for det vi er lei for, lei av, for det vi vil legge bak oss for å kunne åpne og klargjøre det nye.

Om du lever i den tro at spirituelt søkende og engasjerte mennesker aldri blir sint, så er det en myte. Derimot, vi gjør så godt vi kan for å håndtere det på en bedre måte der og da. Vi skal også være oppmerksomme på at en del av den spirituelle bevegelsen ser ned på sinne med forakt – en lavere emosjonell utvikling. En uforløst smerte. Et uferdig menneske. Det blir igjen et overgrep og et krav eller forventning.

For vi har alle våre traumer og sår som vi forsøker etter beste evne å hele. Ikke bare fra dette livet men fra alle liv vi noen gang har levd. Og av og til før såret er helet, blir vi vekket og minnet om dette på nytt og vi kan gjennom sinne finne kraften til å stå opp for den urettmessighet som har blitt begått og bryte et mønster vi selv har vært medskapende i. Derfor trenger vi også å være bevisst om vi fortrenger det eller tar et oppgjør med hva som har skapt det og hvordan vi kan transformere det.

Slike transformasjoner kan vi daglig gjøre, OM vi er bevisst eller ønsker å bli bevisst våre egne sår og reaksjoner, OG villig til å ta ansvar for hva vi har sendt ut som vi nå må svare for, eller ønsker endring på.

Den nye jorden

2018 vil bringe med seg et nytt energiskifte, hvor det å ta hverandres energi ikke lar seg gjøre lenger, det er ikke akseptert i denne frekvensen. Dette vil skape enda mer kaos for mange på denne planeten. Du og jeg kan være med å balansere dette, ved at vi velger å ta ansvar for egen energi, egen historie og egne følelser.

Om du kan, gi deg selv resten av 2017 til forløse det gamle du bærer på – det du vil slippe tak i, for å klargjøre deg for helt nye muligheter i 2018. Ingen har vært der – ingen vet eksakt hva som kan skje eller hvordan det vil bli – vil du være med på opplevelsen? Hvis så, trenger du å ta et valg. Et valg om å legge fra deg alt du er avhengig av, alt du bærer av gammelt nag, alt som tynger deg ned. Ingen ting av dette vil tolereres i de nye frekvensene. Hvilken frekvens du vil operere på er helt opp til deg. ..

Det vi har begynt å smake på – for den er her allerede er at ALT er mulig bare vi er villig til å ta ansvar for egen skapelse.

Kanskje kan meditasjonen jeg nevner bidra til å hjelpe deg, den hjalp i hvertfall meg i dag 🙂

Med dette ønsker jeg deg en riktig god og deilig jul – et fabelaktig og magisk nytt år – hvor alle dine drømmer kan erfares og leves ut.

En stor juleklem fra meg til deg – vær stolt av hvem du er – bare DU vet hva det har kostet deg å være deg, på den reisen du har gjort frem til nå.

Nåden og Tilgivelsen
Meditasjonene kan kun lastes ned fra PC og Mac (foreløpig ikke streaming)
https://psykosyntese.wordpress.com/meditasjoner/mottakende-meditasjoner/

Advertisements

Takk til Folkeopplysningen OG det finnes en “quick fix”

14040211_1246447095366879_3578746120234500944_nI går ble jeg så engasjert og opprørt over NRK og Folkeopplysningens fremstilling av industrien rundt personlig utvikling at det kokte helt over. Noe min facebook profil og venner fikk oppleve. I dag fortsatte det bare når jeg leste mine egne kommentarer og andres. Det som slår meg er at jeg nå kan takke ”Folkeopplysningen” for å inspirere meg til å skrive noen ord om dette tema.

Det som irriterte meg ved programmet var den ensidige, useriøse, uintelligente og veldig gjennomskuelige holdningen til programlederen og hvor de ville med det. Derfor for meg blir navnet i seg selv så misvisende for de bedriver langt fra Folkeopplysning men heller Folkeforvirring. De er nedlatende og arrogante på en slik måte at når de i tillegg er ubalanserte i sin fremstilling blir det hele fullstendig fordummende å se på.

Hadde de enda vært konsekvente og nøytrale når de ønsker å lene seg på vitenskap og forskning så hadde det vært noe, men heller ikke det gjør de. For hadde de vært ordentlige journalister som laget dette – men kvaliteter som nysgjerrighet, kritisk kildebruk, nøytralitet og åpenhet – så hadde de også fått et annet program og et annet resultat. Men det velger de da altså ikke å være – så derfor tar jeg jobben med å hjelpe de å nyansere bildet bitte-litte-grann.

Det er fint at de tar tak i alle selvhjelpsbøker som finnes der ute og såkalte guruer. Selv får jeg frysninger på ryggen av ordet Guru. Hvilket opplyst, selvstendig menneske ønsker å ha en hærskare av ”følgere”? Da er du i ordets forstand ikke så opplyst – for da er det fortsatt egoet som driver deg. Noen har behov for å bli fulgt og noen har behov for å følge. Det er greit for meg – så lenge det gjøres av fri vilje. Det jeg har behov for – er å få lov å tenke selv og gjøre selv. Om andre er enig eller ikke, er uinteressant, bare JEG får være MEG – og det er det ingen andre som kan tillate enn nettopp MEG.

Det finnes mange bøker der ute. Mye er bra og noe er rett og slett av dårlig kvalitet. Men det er bøker som tiltaler mennesker som ønsker en forandring. Men de som søker reell forandring og de som søker Quick fix, blir til to forskjellig grupper. De som søker Quick fix – finner det ikke i bøkene som i dag er på markedet. Hvorfor? For ingen bok kan gi deg oppskriften på ditt liv! Den fasiten sitter du selv med. Men, det finnes inspirasjon og muligheter for utvikling, men det krever innsats, engasjement, dedikasjon og ikke minst vilje til endring! Det er der det stopper for de fleste og hvorfor mange velmenende råd, metoder og tips, naturlig nok ikke har noen effekt, fordi viljen til endring ikke er tilstede.

Så kan vi kanskje være enig eller uenig i at det også finnes mange dårlige bøker og uegnede råd der ute. Men det er jo dette som er en del av vårt eget ansvar, og kun ta til oss det som føles riktig for en selv – der en selv er til enhver tid. Det kan ingen forfatter, terapeut, psykolog, venn eller utenforstående vite. Bare DU selv!

Tilbake til programmet;

De fokuserte i går på bøker og mennesker som snakker om positiv tenkning og positive affirmasjoner. Selvfølgelig vil forskningen bevise at dette alene ikke virker. Sett helt separat, som et isolert element av vår psyke – vil positive tanker alene aldri skape varig endring.

Hvorfor? I min erfaring, fordi tanker alltid henger sammen med følelser, tro og intensjon.

Dette er jo utfordringen og den tradisjonelle forsknings natur – at vi forsker på isolerte tilfeller og med begrensede variabler. Ergo vil vi også miste en del informasjon når vi ikke kan se det i en større sammenheng.13177417_10153380355245882_5938241975528476805_n

Når du er nedbrutt, desillusjonert, skuffet eller sint – så hjelper det ikke å klamre seg til noen positive tanker. Det virker tvert i mot motsatt. Du programmer bare videre på troen og opplevelsen om at ingenting virker og at alt er håpløst når du ikke klarer det. Vi slutter å være sanne og ekte overfor hvem vi er og hva vi føler. Når vi fornekter våre følelser og situasjon – så skaper vi en blokade i vår egen læring og utvikling.

Derfor er personlig utvikling sammensatt….

Programmet latterliggjør motivatorer som søker å skape inspirasjon. Ønsker de å bevise eller motbevise effekten av inspirasjon? Jeg er usikker på hva de egentlig forsøker å gjøre her. Uansett, inspirasjon kommer i så mange former og kan vanskelig dokumenteres eller vitenskapelig bevises i tradisjonell forstand. Individet selv er det beste bevis på hva det trenger og motiveres av. Uavhengig av hva ”Folkeopplysningens” medarbeidere synes og mener om saken.

Når vi mennesker forsøker å skape logikk, forståelse og retning i våre liv. Trenger vi mer enn positiv tenkning og mål. Dette finnes det OGSÅ forskning og masse litteratur på. Men det tok selvfølgelig ikke ”Folkeopplysningen” hensyn til eller inkluderte i sin fremføring på onsdag. For at tankens kraft skal ha noe som helst påvirkning, trenger den faktisk bli mer enn bare en tanke. Den trenger komme fra en dypere bevissthetstilstand, hvor hjernen er i et mer mottakelig modus.

Intensjon, følelser, tanker, vilje, aksept og evnen til å slippe tak er alle elementer i vår psyke og psykologiske faktorer som kan hjelpe oss på veien til et mulig friere liv. Men ingenting av dette er mulig isolert sett, eller alene. Det henger sammen. Alt henger sammen. Vår kropp, våre tanker, våre følelser og vår indre kraft. Derfor blir det feil uansett motivator, terapeut, bok, kurs, foredrag eller tvprogram som mener de har den ene og hele sannhet, metode eller retning til et bedre liv – alt henger sammen. Men for å starte en forandring – trengs det VILJE til endring……

Det er ofte her utfordringene begynner. For når vi vil skape endring – så starter det ofte med at; vi vil bort fra det som er, glemme, gjemme, fortrenge og helst slippe unna oss selv. Det går ikke……….først må vi faktisk se på det som er og akseptere slik det er blitt – enten vi liker det eller ei. Først da kan en reell endring starte OG vedvare.

Det programmet i sin helhet unngikk å belyse var også følelsenes påvirkning og hjertets kraft. Her viser OG dokumenterer faktisk forskning at hjertets kraft har 60 ganger mer påvirkningskraft enn tankens kraft alene. For når vi kjemper mot noe, enten det er følelser eller tanker, skaper vi bare mer motstand, og endringen uteblir. Her kunne programmet ha lent seg på forskningsinsituttet HeartMath som har siden 1991 gjort mye anerkjent forskning på våre psykologiske motivatorer og følelsenes påvirkning.

Så jeg har derfor tenkt å være så frempå at jeg likevel påstår jeg at finnes en Quick fix:

AKSEPT og ANERKJENNELSE.

Aksept for det livet du har levd, aksept for den du er og at du er god nok akkurat som du er, aksept for den smerten du kjenner, aksept for at ingenting trenger endres eller forbedres, med mindre du virkelig VIL. Anerkjenne det livet du fortsatt lever, og vil leve!

– men at det lett? Kanskje ikke………det er også en prosess og ikke minst en viljestyrt handling og dedikasjon til oss selv. Det og VILLE akseptere meg selv, mitt liv og slik jeg velger leve hver dag.

Vi skal være kritiske og ikke ta “alt for god fisk”. Det gjelder alle bransjer og alle næringer. Vi skal kunne gå ting i sømmene og sjekke historier for å se om de holder vann, men det må gjøres transparent hvor alle ser kortene. Hvor intensjonen er tydelig, klar og ærlig. Da må også saken belyses fra flere perspektiv  slik at nyansene kommer frem – og publikum kan gjøre seg selv opp en mening. ”Folkeopplysningen” har like stor rett til å tenke, tro og føle hva de vil – akkurat som meg. Jeg vil bare be om at de også viser respekt og anerkjennelse til de mennesker de ønsker at skal bistå seg når de skal tjene penger på sine programmer og såkalt opplyse folk. Og når de skal lage programmer fremover faktisk vise litt nyanser og gjerne et mer gjennomført helhetlig syn på sakene de fremstiller. 1005250_10151537412374531_822023673_n

Siden jeg VET at mine følelser påvirker meg velger jeg derfor å bruke følelsen av takknemmelighet overfor ”Folkeopplysingen” for at dere ga meg inspirasjon og engasjement til å fortsette som jeg stevner og å skrive dette innlegget. Fra hele mitt hjerte: Tusen takk 🙂

Mariann Marthinussen
Coach, terapeut og underviser

Kilder og inspirasjon:

Dr. Bruce Lipton, Forfatter av boken “Biology of Belief”

HeartMath research 1 

HeartMath research org 2 

https://www.heartmath.org/articles-of-the-heart/science-of-the-heart/the-energetic-heart-is-unfolding/

https://www.youtube.com/watch?v=pp-r_f8-qz8

Forskning og bøker av Dr. David R. Hawkins, Power vs. Force

To do or not to do…that is the question

slipp takVilje og valg

I psykosyntesen har vi fokus på Viljen som en selvstendig, uvurderlig kraft i et hvert menneske. Gjennom å ha en vilje har vi derfor også evnen til å ta valg. Teorien sier den er både personlig, transpersonlig og universell. Det er ikke alltid så lett å skille på hva som er hva – men det første vi faktisk MÅ gjøre (om vi VIL skape endring) er å bli klar over at vi har en egen, personlig vilje og her kan vi ta valg. Vi tvinges til å velge hele tiden, eller vi lar være å velge (bevisst og ubevisst), men det er også et valg. Men det er så mye lettere når vi selv setter oss i førersetet og er den som velger først. Da blir energien, motivasjonen og drivkraften en helt annen.

Så hva trenger jeg for å velge her jeg står nå? I min slitenhet, kanskje nok en utbrenthet? Jo igjen er valget;

  • Skal jeg prestere mer nå?
  • Skal jeg vise hvor dyktig, flink jeg er nå?
  • Skal jeg fikse mer for andre nå?
  • Skal jeg holde på kontrollen og oversikten?

eller skal jeg slippe taket og se hva som skjer?

Det betyr at min identitet skifter…..fra ”den flinke” men til hva?

To be or not to be ….

Jeg og Vi – Gjøren og Væren

I Psykosyntese sier vi at vi vokser gjennom 4 akser:

  •  Jeg vs Vi
  • Gjøren vs Væren

Det betyr at alle fire akser eller områder eller like viktige og like verdifulle i vår personlige og spirituelle utvikling og søken etter vårt egentlig Jeg og kanskje høyere Selv.
Vi vil hele tiden søke å finne balansepunktet mellom dem. Hvem er jeg alene og hvem er jeg som en del av et fellesskap. Hva er det jeg gjør? Hvorfor gjør jeg det og hvordan gjenspeiles det i mine handlinger? Når vi blir klar over samspillet i alle disse aspektene vil vi se at hvem jeg ER, er det som skaper mine handlinger og min samhandling med andre.

La oss skape en definisjon av de fire aksene;

  • Jeg aksen; Hvem er jeg og hva er mine behov. Hvilke talenter har jeg og hvordan kommer min frie vilje til uttrykk i det livet jeg lever?
  • Vi aksen; Hvem er jeg i relasjon til andre mennesker? Har jeg definert en rolle for meg selv i samhandlingen med andre og begrenser eller utvikler den meg? Hvem er jeg i den større sammenheng? Hva er mitt bidrag?
  • Gjøren aksen; handler i stor grad om hvordan skaper jeg mitt liv? hvilke handlinger utfører jeg som både tjener og begrenser meg? Hvilken handlto being trenger å gjøre for å få det jeg vil? Får jeg energi når jeg gjør, eller tappes jeg og blir sliten?
  • Være aksen; Hvem blir jeg om jeg ikke gjør noe som helst, finnes det en essens i meg som trenger gjennom? Hvem blir jeg når jeg går bortenfor mine vanlige identifikasjoner? Hva er jeg egentlig?

I forhold til gjøren og væren aksen opplever jeg at vi alle til tider blir så fanget i vår gjøren at vi mister både oversikt og innsikt, noe jeg selv er et godt bevis på. Ofte kan all min gjøren både beskytte meg og hindre meg i å se hva jeg virkelig trenger og hvem jeg egentlig er. Mens en nær venn jeg har, gjør det motsatte. Hun ER før hun gjør, noe som ofte kan provosere meg når jeg setter meg fast i all min gjøren og alle mine oppgaver og handlinger og ikke gir tid til å kjenne etter eller være i stillhet.  Selvfølgelig kan det skape konflikter i vår samhandling, men om vi våger å snakke sant om hva som driver oss, vil vi lære mye om både jeg aksen og vi aksen også, det er tross alt i samspill med hverandre, vi kan speile oss og avsløre hvorfor vektskålen ikke kommer helt i balanse.

Det krever både mot og innsikt og kunne ta valgene bevisst om hvor i aksen vi er og vil være til enhver tid. Det kan være like vanskelig å stå i sin Væren over tid, som det er å være i sin Gjøren.

Jeg kan ofte lengte etter å kjenne at JEG er tilstede i VI og jeg lengter etter at VÆREN skal være essensen i min GJØREN. Det er ikke så enkelt det der, men når lengselen er der, vet jeg at jeg finner frem til de omgivelsene som rommer meg mens jeg øver.

Jeg kan VELGE og sånn er det!

Fra heltent til utbrent og tilbake

duracell kaninDe første 14 årene av mitt internasjonale arbeidsliv utviklet jeg en Duracell kanin personlighet, som jeg i dag kaller ”Prestereren”. Det var den delen av meg som ønsket å presentere, vise at jeg kunne, som ble stolt av å multitaske, og holde 70 baller i luften samtidig. Den som ikke sov om natten før et viktig prosjekt, den som fikk magesår ved tanken på kritikk, den som uttrykte nedlatenhet overfor de som ikke mestret eller sto på. Dette var den i meg som var trent i å levere, selv om jeg egentlig hadde behov for å si nei, så sa jeg ja. Da ble jeg “den flinke”, “den servicemindede”, den som fikk jobben gjort. Og jeg var stolt av det. Jeg var til og med stolt av å være stresset……..tro det eller ei. Men det fikk meg til å føle meg viktig – at det jeg gjorde betydde noe.

Det jeg ikke skjønte den gang var at dette var den delen av meg som var mest usikker. Mest uttrygg og manglet en del på egenverd, og selvfølelse.
Dette var den delen av meg som ville prestere for å få anerkjennelse. Bekreftelse på at jeg var god nok. …………..

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha den denne delpersonligheten. Det gode med den er jo at den får meg dit jeg vil mange ganger, den har drivkraft og mot. Men den kan også være ganske begrensende når kroppen og hodet sier stopp – jeg trenger hvile, og den setter bare inn ekstra giret og kjører på…………gjett hva som skjer? Riktig, det blir brå stopp.
Slik ble det også den september dagen i 2005 da jeg gikk til legen for å ta noen blodprøver siden jeg nå følte at jeg manglet så mye energi, var slapp og sliten, alt virket håpløst, jeg var krakilsk og oppfarende for den minste ting og jeg gråt hele tiden. Legen så på meg, hørte på meg og sykemeldte meg på flekken. NEI, NEI ropte jeg….. det har jeg ikke tid til………”du får en dag på deg, til å rydde kontoret og sette opp ”out of office” svaret på mailen din”, sa legen og klappet sammen blokken.
Nederlaget var et faktum. Jeg mestret ikke. Jeg var en taper! En skikkelig taper, en som de jeg hadde sett ned på, som ikke tålte noe. NÅ var jeg en slik……..sykemeldt……hva skal jeg gjøre hjemme?

Hvem var jeg nå? Jeg skvatt når telefon ringte, tilfelle det var noen som ville avkreve meg for et svar. Et svar på en lunsj invitasjon eller når jeg kom tilbake i jobb. Begge deler var nesten like vanskelig å ta stilling til. Jeg var fullstendig tom i hodet. Jeg som hadde organisert prosjekter med mange hundre mennesker fra flere nasjoner involvert. Senest med Kongen og Dronningen. Jeg kunne ikke en gang ta stilling til om jeg klarte vaske klær og ta oppvasken på samme dag. Bare tanken stresset meg helt ut.
Hvem var dette som hadde tatt bolig i min kropp? Og denne kroppen som også nektet å lystre. Hvor det å gå opp trappen hjem ble for mye så jeg lurte på hvor mange timer det ville være før jeg var i 5. etg. Var dette en taper i meg som alltid hadde ligget der og som nå tok hevn? Hadde jeg egentlig bare løyet for alle, og ”faket” mine evner og prestasjoner? Kanskje kunne jeg egentlig ingen ting? Kanskje var det hele bare oppspinn og jeg hadde vært en god skuespiller som plutselig mistet manus?

Mange tanker, mange følelser og stor opplevelse av fortvilelse, tap og ukjent grunn under føttene. Det vil si, av og til føltes som jeg var i fritt fall. Noe drømmene mine også tydet på. I mange netter drømte jeg om å kjøre bil. Det var bare det at jeg satt aldri i forsetet. Jeg var enten på lasteplanet, bakerst eller i passasjer setet – helt uten styring og kontroll.
Det tok lang tid før jeg kunne akseptere det faktum at jeg var utbrent og jeg selv hadde latt det skje. Jeg kunne forsøke skylde på dårlige sjefer, krevende kollegaer, trengende medarbeidere – men i bunn og grunn var det jo jeg som aldri hadde sagt nei. Det vil si, jeg hadde forsøkt, men var ikke emosjonelt forberedt på å takle konsekvensene.

Dette lærte meg noe om indre styrke og hvor den kommer fra. Evnen til å si nei til andre, uten å føle seg som en dritt. Evnen til å sette egne grenser og egne behov foran andres. Det jeg sakte men sikkert skjønte var at denne forvaklede, litt håpløse, sårbare situasjonen jeg var i – lærte meg noe ingen lærebøker eller sjefer kunne lære bort.
Den lærte meg noe om mitt egenverd, og hvordan jeg satte pris på meg selv, og hvordan jeg til stadighet hadde satt andres behov og visjoner fremfor mine egne……….nå var det det slutt! Jeg ville ta tilbake mitt liv, mine krefter, mine ideer og mine behov!

Sakte men sikkert begynte drømmene og føre meg over i førersetet. Først med for høyt ratt, så med tåkelagt vei, så med bil uten bremser…. Men sakte begynte jeg å få taket på bilen igjen og følte at jeg faktisk var med å styre litt igjen.

Dette var når jeg hadde fått oversikt over de følelsene og tankene og mønstrene som hadde brakt meg dit jeg var, og hvordan jeg nå måtte ta tak og endre holdning, tanker og sette innsikten ut i praktisk handling.

Dette skremte i hvertfall livskiten ut av meg, si opp jobben? At jeg var lei jobben det hadde jeg visst lenge, men hva jeg skulle gjøre – det visste jeg ikke. Hvordan skulle jeg nå leve? Hva slags inntekt kunne jeg skape?
Dette ble neste fase i utviklingen. Mitt syn på penger, ergo hva jeg selv var verdt og min frykt for ikke å ha penger. Her vet jeg andre er tøffere enn meg, men det hjalp jo ikke meg – når det var jeg som var redd for å bli fattig, miste hus og bil og levebrød.

Ny fase: Bekjempe frykten. Se den møte den og avsløre den. Hva lå bak? Jo, det at jeg igjen ikke visste om jeg var god nok. Modig nok, til å følge drømmen, Sterk nok, til å tåle konsekvensene.
Jeg hadde alltid lest bøker om sterke mennesker, kvinner i særdeleshet, som turde hoppe, turde stå opp for noe de trodde på, som turde være annerledes og jeg så opp til disse. Hele tiden med tanken om at ”ja, ja men det gikk jo bra for deg” for det faktum at de skrev boken viste jo at de hadde lykkes. Så da var det jo ikke så farlig – når slutten var bra.

Det tok meg litt tid å innse at ei heller disse kvinnene (og mennene) visste slutten når de bega seg ut på sin vei. Det er jo nettopp det tillit og mot skal vise oss, det har jeg skjønt senere. Det at jeg må tørre satse uten å vite hvordan det går og bare håpe å tro at jeg vil takle det som skjer, når det skjer.

Ofte kom tvilen inn, ja men er jeg god nok? kan jeg noe egentlig? kan jeg det jeg holder på med? kan jeg leve av dette? er dette virkelig et ordentlig liv? burde jeg ikke gjort noe annet? Tvilen og frykten er våre verste motstandere. Ikke nok med at de blokkerer kreativiteten, men selve tanken, lager nedadgående spiral i vår utvikling – se bare bildet her fra forskning rundt temaet nederst.

Sakte begynte jeg å innse at jeg var noe verd, selv om jeg ikke jobbet. At jeg hadde en verdi selv når jeg ikke leverte, presterte i noen grad. Det at jeg var et tenkende, følende, fysisk vesen var nok………tenk at det var nok? Det var jo til å bli overlykkelig av!

Jeg var faktisk for første gang i ferd med å føle meg fri. Fri fra mitt eget ræl, egne begrensninger og pålagte bekymringer. Jeg kunne endelig begynne å vikle meg Selv ut…

Jeg tror ikke på noen måte at denne erfaringen er unik. Jeg opplever mange rundt meg som har erfart det samme. Men det er noe med å dele denne følelsen av å ikke mestre, dette å ikke føle seg tilstrekkelig eller god nok. Jeg tror mange av oss kan kjenne på den daglig og den bringer lite lykke.

Derfor er det at det er blant annet denne erfaringen som har inspirert meg til å lage kurset Sjef i eget liv. Hvor vi ser litt på de tanker, mønstre og delpersonligheter som begrenser vår utvikling, vår kreativitet og glede. Min erfaring ble at jeg måtte litt tilbake til grunnmuren, se litt på hva den var laget av og skape en ny og bedre plattform.

Det jeg vet idag er at hvordan jeg tenker og hvordan jeg føler har en stor påvirkning på min fysiske helse. Her et bilde fra boken til Dr. Hawkins, Power vs. Force som forsker på våre emosjoners påvirkning på vår helse.
vibrasjoner1-300x300

Har du lyst å lære mer om hvordan bli Sjef i eget liv – så er du hjertelig velkommen.  Det rare er, du er sjefen enten du vet det eller ei.

Ta kontakt for mer informasjon på mariann@levdittliv.no

 

Medlidenhet

Medlidenhet er noe mange er oppdratt til å skulle føle for våre medmennesker. Men jeg ønsker at vi ser litt på forskjellen på Medlidenhet og Empati. Vi behøver ikke være ufølsomme om vi ikke viser medlidenhet.

I medlidenhet ser vi på noen som ”stakkars” – vi synes synd på de. Det vi også gjør når vi sender disse følelsene i dennes retning er, at uten å ville det, er vi med på å holde energien deres nede. Vi bekrefter at de er et offer for omstendighetene, et offer i sitt eget liv. Hvordan føles det?

Når jeg opplever at noen har medlidenhet med meg – så krymper jeg meg. Jeg liker ikke at noen synes synd på meg. Jeg blir tappet for energi, jeg går enda lengre ned i min elendighet for så å bli irritert og aggressiv – akkurat slik jeg opplevde tiggerne i Brasil, Norge, Europa, USA, Afrika, Asia og India. Den følelsen som vekkes er et hån mot individet, et hån mot den kraften som ennå ikke er tatt i bruk – et hån mot det livet en selv lever. Ergo et hån mot meg.

Empati derimot er noe annet. Da gir vi ikke almisser eller synes synd på de som lider – men vi viser respekt. Respekt for deres situasjon, og anerkjennelse for at ”jeg vet du kan”.6762_10151510307978221_344593624_n

Jeg liker ikke medlidenhet, for det holder meg nede – men jeg tar gjerne i mot forståelse og empati, for det gir meg kraft og støtte til å ta grep. Hvor andre også anerkjenner at de vet jeg kan. Hvis jeg vil!
Hvordan vi møter mennesker, enten i medlidenhet eller med empati tror jeg har noe med oppdragelse, historie og hva slags livssyn vi har. Mitt livssyn er at vi er her på jorden for å erfare og lære, og i den sammenheng gir alt en læring. Uansett hvor vond den måtte være. Hvem er jeg til å skulle bedømme andres erfaringer og si at de er bortkastet, vonde eller ubrukelige? Det er deres liv – de må selv vurdere hvordan de ønsker å utnytte og forstå smerten og erfaringene de selv får, akkurat som jeg har mulighet til i mitt liv. Om jeg vil.

Jeg ønsker ikke at andre skal tråkke på mine vonde erfaringer med å si ”stakkars deg” – fordi det er ikke stakkars meg. Jeg har valgt det slik. Dog ofte på et ubevisst plan, men det gir meg en dytt, en anledning til å føle en ny følelse, et støkk, et møte med meg selv som gjør at jeg ristes ut av noe gammelt og over i noe nytt. “Det er ikke hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det” som gjelder for meg.
Når vi ser et liv uten sjel, kun fra et syn om at vi er forgangbare som kropp og når tidens tann renner ut og livet tar slutt, så er alt slutt – ja da blir livet meningsløst for meg. Når jeg ser det i et engangs perspektiv blir livet veldig urettferdig og alt som er vondt fullstendig ubrukelig. Hva skal det være godt for? Hvorfor et liv i sorg, sykdom og lidelse om vi bare lever en gang? Det gir ingen mening for meg….

Fordi jeg har behov for mening i livet mitt og at den urett og smerte jeg møter skal gi mening, så søker jeg derfor nye syn på livet, et større perspektiv. Når jeg ser på lidelser fra et spirituelt ståsted – da er alt rettferdig og gir mening. For det er sjelens måte å erfare på og skape visdom. Visdom og uttrykk den søker bringe med seg til neste sted i eksistensen.

Fra et høyere perspektiv gir mye mening over tid, for det er kun i etterkant av smerten, katastrofen og krisene vi kan se hva som er lært og skapt, og hvordan vi evt. kan bruke det til noe godt – om vi vil.
Derfor hevder jeg at medlidenhet er med på å holde individet nede og fortsatt i den tilstand av hjelpesløshet som det ser ut til. MEN, vi er sjelden hjelpesløse, men vi må være med å hjelpe oss selv.

Det som trigget meg til å skrive om dette, var en kommentar på en artikkel om en tigger. Et ønske om å være snill. Så hvilken hjelp kan være god for en som tigger? For meg er det å møte dette mennesket med respekt. Denne situasjonen er ”valgt” på et ubevisst eller høyere plan. Se de inn i øynene og anerkjenne UTEN medlidenhet at dette er DIN erfaring. Jeg respekterer den – jeg ser deg – jeg ærer deg. Som likeverdige.
Jeg vet at dette er kraftig kost for mange å lese. Jeg sier ikke at dette er den ene og hele sannhet – men slik er min erfaring og min opplevelse. Jeg styrkes dog i troen når jeg leser og hører historier fra de som har tigget og vært i kriser og de sier: ”du så meg som et menneske – ikke som en tigger.”

For meg er det her nøkkelen ligger, se hverandre for alt vi er ikke bare den rollen vi spiller her og nå. Men det er en krevende kunst, fordi det fordrer at vi må se på de rollene vi selv spiller og den vi selv er og ønsker å være. Hvem blir jeg når jeg ikke gir penger til tiggere? Er jeg da slem? Ufølsom? Kynisk? Vi må alle ta et oppgjør med hvilke følelser vi gir utifra. Føler jeg meg som et godt menneske når jeg gir til de fattige? Går hjelpen dit den trengs eller går den til noe annet – et nett av kriminalitet? Hvem blir jeg da? En ”støttespiller” til de kriminelle som tjener på andres tragedie? Eller at jeg respekteres deres erfaring og valg i dette livet?

Vi har alltid valg. Noen ganger er valgene mellom pest og kolera – men det er valg og det gir en livserfaring som igjen gir sjelen et uttrykk. For meg er det derfor viktig i møte med alle mennesker og anerkjenne det liv de lever uansett om jeg liker det eller ikke…… det er deres erfaring.

Jeg hilser deg. Jeg ser deg. Jeg respekterer deg. Jeg vet det finnes kraft i deg til å møte det du gjør å komme deg gjennom det du trenger. Jeg vil støtte deg i troen på at du kan. For vi er likeverdige.

Sanselig og følsom

156468_129409033873887_1846125600_n

Det er mye snakk om høysensitivitet i disse dager. Jeg tror mange føler seg beslektet med det.

Har du vært en av de som har følt at din sensitivitet og følsomhet ofte har vært plagsom og hemmende? Da kan det være at du nå kan glede deg over det. For den verden som nå skapes vil din evne til å føle og sanse være det redskap som vil navigere for deg. Emosjonell intelligens er basert på vår sanselighet og hvordan vi oversetter sansene og emosjonene våre.

Vi er inne i en turbulent tid hvor vi i mye større grad enn før må lære å leve etter en indre nav, en indre forståelse og aksept. Det vil si at vi i større grad må lære oss å bruke vår følsomhet til det beste for oss selv.

Følsomme mennesker har ofte blitt kategorisert som svake. Ledere som viser følelser har ofte blitt mistrodd og ledd av. Følsomhet er ingen svakhet – men en styrke. Den er en evne vi alle har, men noen har den mer tilgjengelig enn andre.

Vi lever i en tid hvor de fleste blir utfordret på å utvikle sin emosjonelle intelligens – det er vår tids behov for å mestre utviklingen vi står i.

Din evne til å sanse, føle og være sensible vil i større grad enn før bli nyttig – for den nye verden er avhengig av den.