Fra Presterer til Taper

giraffJeg hører tidligere og nåværende regjering ønsker satse på Psykisk Helse, men jeg lurer av og til på om de egentlig vet hva dette innebærer? I mitt daglige virke som terapeut og coach møter jeg mennesker som har prestert så lenge at de stuper.

De kommer til meg når livet virker meningsløst og de er tappet for krefter. De er såre, irriterte, slitne, forvirret og vil bare ut av smerten.

De som kommer til meg for hjelp, er ikke de som har vært late, sluntret unna utfordringer eller oppgaver gjennom livet eller arbeidskarrieren.

Tvert i mot, de er ledere, mennesker med stort ansvar, mennesker som bærer et ønske om å ville noe mer og som har brent lyset i begge ender for å utføre det de tror på eller føler de må. De har prøvd å strekke til på livets forskjellige arenaer. De har vært sterke lenge, og nå røk strikken. De går fra heltent til utbrent.

Dette er den gruppe mennesker som kan og som regel alltid har satt seg mål og VIL mye… for mye. Det er derfor de har havnet i denne situasjonen og da er det andre verktøy enn mål og krav som skal til. Det disse menneskene trenger å lære er at skaperkraften kommer fra en annen kilde en prestasjon.

Men det som skjer er at disse menneskene møter ofte et helsevesen og et NAV som setter ytterligere press med sine tidsbegrensende og målrettede tiltak. Dette skaper unødvendig ekstra belastning på en allerede sliten kropp og sinn.

Jeg kan verdsette mål og er enig i at vi trenger det og, MEN, det gjelder ikke alle situasjoner og alle mennesker på lik måte.

Jeg vet det finnes leger som forstår at utbrenthet tar tid og NAV medarbeidere som forsøker sitt beste, men oftest mangler disse gode tiltak å referere denne type mennesker til. Legene er rådløse og bundet til krav om rask tilbakevending til arbeidslivet. Her forleden hørte jeg om en lege som foreslår at vi skal gi mennesker tillit til selv å vite om de trenger sykemelding eller ikke. Tenk å ha tillit til at den enkelte kjenner sin kropp best. Både en utfordring, en gave og et ansvar. Jeg applauderer forslaget. Det og tiltakene som enkelte kommuner tilbyr med tverrfaglig bistand til den syke. Hvor de inkluderer trening og veiledning som en del av pakken.

MEN, det som opprører meg er hele systemet og tidstankegangen og felles kursing, hvor alle skal sluses gjennom samme pakke uavhengig av bakgrunn og historie, og tiden for friskgjøring skal skje innenfor 6- 8-uker. Hvor individualiteten blir borte og alle blir håndtert som en gruppe ”syke”. I vårt sosialdemokrati, likhet for alle, tror vi alle kan kjøres gjennom samme program så blir de friske. Det å gi alle samme mulighet, betyr ikke at alle trenger samme oppskrift. Disse menneskene er individer før de blir gruppe.

Deres situasjon kan ikke løses over samme lest eller program. Her må det skreddersys utifra historie, evne, vilje og behov og gi større valgfri behandling til den enkelte.

Kroppens egen antibiotika

Ett nyttårsønske fra meg er at NAV og bedrifter som har sykemeldte medarbeidere tar individene på alvor og ikke kjører alle gjennom en trakt. Jeg ønsker at mennesker kan få differensiert behandling i sin sykemelding. For noen vil angsten og depresjonen på lang vei bli behjulpet gjennom massasje og berøring. Dopamin og serotonin er kroppens egen rus. Den skapes gjennom gledesfylte opplevelser.

I en utbrenthet eller depressiv tilstand er ofte gleden, mestringsfølelsen og tilfredsstillelsen fullstendig borte og dopaminet og serotoninet synker. For noen kan berøring skape økt dopamin og serotonin i hjernen og som igjen vil berolige nerver og angst fylt problematikk. Så for noen mennesker vil massasje, akupunktur og ren fysisk behandling være et godt steg på veien i en slik fase. MEN, det er ikke en del av det offentlige tilbudet. Dette synes jeg også er helt merksnodig. Denne type fysisk behandling i samarbeid med konstruktive samtaler (samtaleterapi/coaching) og få hjelpe til å løfte perspektivet i situasjonen vil være en god vei for mange. Økt dopamin er medvirkende til bedre hukommelse, konsentrasjon og motivasjon.

En person som er utbrent kan ikke skape nye innsikter og mer fokus og huske mer når de er lave på blant annet dopamin. Da må denne balansen opprettes før vi kan gå i gang med neste skritt. Mennesker bør bli tatt på alvor når de knekker, de bør få adgang til et opplegg hvor tid ikke er i fokus, men menneskets behov og utvikling.

Det er prestasjonen som teller….eller?

De jeg beskriver her er ofte streberne i vårt samfunn, de som alltid ønsker å bidra – det er skremmende for disse menneskene og bare tenke tanken på at en ikke bidrar.

Det å lære noe annet enn å Prestere, skaper psykisk motstand hos en som alltid har levert. Denne motstanden tar det tid og ofte kyndig veiledning og forståelse å mestre. En utbrent ”Presterer” vil i stor grad oppleve tap av identitet. Alt de kunne og som før ga mening faller fra hverandre. Hvem er jeg nå? De opplever å miste seg selv.

Jeg blir så frustrert når jeg hører fra bekjente, venner og klienter hvordan legen eller andre messer på at du ha et system i hverdagen din, du trene mer, du se fremover, du tenke på om du skal tilbake til den jobben, du gjøre noe med dette, du , du , du !!! DU MÅ INGETING! Spørsmålet som etter hvert begynner å melde seg er: Hva VIL du?utbrent6

Innspillene fra omverdenen er jeg overbevist om at er velment, men problemet er at for en som selv ikke har opplevd utbrenthet, kan en ikke forstå hvordan det oppleves, eller at bare det å ha en samtale, få et krav på seg gjør at en går i kjelleren. De menneskene jeg fokuserer på har gått fra å prestere stort til plutselig å ikke klare noen ting.

Når de igjen blir bedt om å mestre, fokusere, skape nye mål i en redusert mental og fysisk tilstand gjennom de tiltak de blir sluset inn i, skapes det bare ytterligere utilstrekkelighetsfølelse og en opplevelse av å bli en ”taper”. Å inkludere denne type mennesker inn i en gruppe for å lære sette seg mål, trene mer, skape enda mer system i hverdagen er galematias.

Det ”Prestererene” trenger å lære er å finne tilbake til gleden. Disse menneskene har som regel drevet rovdrift på seg selv i et ønske om å levere og kanskje gjøre noe for andre, men de mister seg selv i prosessen og har til slutt ingenting mer å gi. Ledere og mennesker som føler mye ansvar og omsorg for andre har allerede levd lenge under tidspress og trenger lære å være vennlig overfor seg selv først. Gi slipp på krav og gi seg selv tid til å finne ro og ny styrke.

Når en krise rammer noen, kommer den sjelden som en enkeltstående hendelse. Den er bare toppen av isberget. All tidligere historie, erfaringer og traumer kommer da ofte opp i dagen og må håndteres samtidig. Dette gjør at å sende slike mennesker på et 8-ukers ukers kurs og tro at de skal være ferdig og klar for å gå tilbake til jobb er meningsløst.

En kropp som er utbrent trenger heller ikke mer trening på toppen av slitenheten. Den trenger ro og omsorg og heller late dager som den aldri har opplevd. Et liv uten krav og system i en god stund. Den trenger å lære motsatsen til der den har vært, og det samme gjelder hodet for å skape ny balanse.

De 4 faser

For mange er sykdomfasen forvirrende. De leter etter knagger for å holde seg oppe. Det finnes noen faser en kan forholde seg til i en slik prosess.

  1. Identifikasjon. Bevisstgjøring rundt hva skaper problemet? Årsaken. Hvor ligger presset? Hvordan kan jeg forholde meg til dette som skjer? Hvem blir jeg nå? Hvem vil jeg være?
  2. Aksept. Anerkjenne situasjonen, smerten og problemet. Denne fasen er den mest krevende og sitte lengst inne. Akseptere at jeg er syk! Akseptere at en er utkjørt, utbrent, nede for telling. Vi stritter som regel i mot, og forsøker mestre på det lille vi har av overskudd og går rett i bakken igjen. Dette er en krevende fase, det å ha en aksepterende holdning overfor deg selv, sin energi og mangel på såden. Det mystiske er at når aksepten er der, du overgir deg til situasjonen. Slipper taket – så blir det den forløsende faktor i helbredelsesprosessen.
  3. Vilje. Her blir vi utfordret, har jeg vilje til faktisk å skape endring? Er jeg villig til å gjøre noe nytt? I første omgang starter viljetreningen med å tillate seg å hvile, tillate seg å ta små steg, tillate at dette tar tid. Så kan viljen trenes opp til å skape nye mønstre, nye grenser, ta ansvar for EGNE behov. Det er her forskjellen kommer om du lar deg kjøre i grøfta en gang til, eller du nå styrer utenom. Ofte er det slik at de som er utbrent har tatt større hensyn til alle andres behov enn sine egne. De har trådd over sine egne grenser gang på gang. Nå er tiden inne for å gjøre en endring i dette. Vekke viljen til endring.
  4. Handling: Når viljen er vekket, må innsikten og viljen settes ut i handling. Uten å handle på innsiktene vil vi fortsette stå i samme spor og smerten vil bare forsterke seg. Endringen oppstår som et resultat av den nye handlingen, det nye mønsteret vi skaper basert på ny bevissthet og innsikt. Her vil ofte omverdenen reagere, da du er i ferd med å håndtere ting annerledes enn før, og omgivelsene vil automatisk respondere. Både positivt og negativt. Har du vært en som bar mye ansvar for andre, og nå gir det tilbake, vil dette skape reaksjoner som vi må være forberedt på å tåle.

Hver av disse fasene tar tid, særlig fase 2. Hvor vi må ta medansvar for situasjonen vi har havnet i og innse resultatet. Når noen er i krise er det en grunn til det og da må vi gi oss tid til å se litt på historien og bagasjen og finne mest hensiktmessig behandling for individet.

Jeg etterlyser større personlige valg i vårt helsesystem, større muligheter for å velge sin behandling og sin metode utifra sitt behov. Min påstand er at det er aldri èn løsning som fungerer for alle. La mangfoldet av behandlingsformer bli tatt på større alvor. Ta individet på alvor.

Jeg er glad for at vi i Norge har et system som gir mennesker et helt års mulighet for å komme til hektene. Og for de fleste er dette god nok tid, men det handler også om hvordan denne tiden blir benyttet. Dersom den blir fylt med nye krav eller kun ledig gang i sin egen miserable situasjon – vil ett år ikke hjelpe mye.

Fra må til vil

Så hvordan kan vi gå fra alt vi føler og tror vi MÅ til faktisk å kjenne etter hva vi VIL? Dette er ikke gjort i en håndvending, det er dette som tar tid. Fordi hele fokuset og tankegangen ofte må endres og læres på nytt. ”Prestererene” som går på en smell, og som har nok vilje i seg til å flytte et fjell, men anvendt den på en selvdestruktiv måte, trenger å forstå at det å vise omsorg og omtanke for seg selv ikke er en dårlig egenskap men faktisk gjør at du igjen kan være en bedre leder og medarbeider for andre.

Det jeg etterlyser er fokuset på individet i tilbudet gjennom det offentlig og bedrifter hvor mennesker i krise kan få velge behandlingsopplegg basert på egne behov. Tenk om vi kunne få individuell behandling? Tenk om bedriftene tok et eget ansvar for å hjelpe og bistå sine medarbeidere som knekker? Vi er alltid et enkelt menneske med våre historier og erfaringer uansett hvilken jobb vi er ment å utføre, og av og til blir livet så kaotisk og krevende at vi knekker……tenk om i hadde bedrifter som støttet individet i den prosessen?

Jeg vet noen har det – men det koster……… men koster det ikke mer å ha noen langvarig sykemeldt?? Kanskje har du selv erfart det jeg beskriver her. Kanskje kjenner du noen som er eller har vært i denne situasjonen. Jeg ønsker dere alle et godt nytt år og håper lesingen kanskje er til hjelp, eller støtte i en vanskelig situasjon.

Det finnes folk som forstår og kan hjelpe, men jeg ønsker at det ble større diskusjon rundt tilbudet og hvem som kan bidra og større aksept for tverrfaglig bistand. Jeg tror på at forandring er mulig, jeg tror på at når vi står opp for være ønsker og behov, blir det satt noe i bevegelse, jeg tror at endring er mulig. Men vi må alle gjøre vårt for å gjøre det hørt og sett.

Advertisements

One thought on “Fra Presterer til Taper

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s